Abstract
Hva skal til for at selvhjelpsgrupper klarer å utvikle et fellesskap hvor gruppa blir en arena for deltakernes arbeid med å endre seg selv og sine personlige relasjoner? Avhandlingen følger prosesser i selvhjelpsgrupper «på tvers» der deltakerne kommer sammen relativt uavhengig av hva slags livsproblem de sliter med. Gruppene er formelt lederløse og må i stor grad selv utforme en rituell grammatikk for arbeidet. Ved bruk av antropologisk bytteteori, viser avhandlingen hvordan samhandlingen har trekk av både deling og gavebytte og hvordan deltakerne gjennom intensivt fortolknings- og forhandlingsarbeid må få til en egalitær struktur og balansert gjensidighet. Bygging av tillit er forbundet med balansering av risikotaking, fremvisning av sårbarhet og gjensidig anerkjennelse. Sentralt i analysen er en drøfting av forvaltning av «selvet» i en senmoderne tid, der idéen om det fleksible individ som bearbeider sitt autentiske, indre selv for å håndtere sine livsbetingelser, står sterkt. Fremveksten av grupper «på tvers» er unik i internasjonal sammenheng og diskuteres i lys av kulturhistoriske trekk og politiserings- og institusjonaliseringsprosesser i den norske velferdsstaten.