Abstract
Oppgaven har som formål å belyse prosesser av endring i offentlig sektor, konkret hvordan problemet ‘for mange på trygd’ blir fremstilt hos styresmaktene. Problemstillingen var formulert som følger, hvordan har problemet med for mange på trygd blitt framstilt i norsk politikk de siste tretti årene? Studien undersøker betydningen av arbeidslinja og arbeidsmotivasjon i arbeids- og velferdspolitikken. NAV som etat forvalter om lag en tredjedel av statsbudsjettet, mange kommer i kontakt med NAV på en eller annen måte gjennom livet og den politikken som føres med tanke på velferdsstaten berører innbyggerne i stor grad. For å belyse problemstillingen er det gjort en kvalitativ dokumentanalyse på politiske dokumenter. Metoden som er benyttet baserer seg på Carol Bacchi sin ‘What’s the problem represented to be’. Det er en diskursanalytisk metode som søker å finne ut hvordan et problem blir framstilt gjennom en rekke spørsmål. Hvilke antagelser som ligger bak, hvordan det har kommet i stand, hvilke effekter denne framstillingen skaper og hvordan en slik framstilling opprettholdes og spres. Man tar ikke en fremstilling av et problem som en gitt sannhet, men undersøker i stedet hvordan den aktuelle problematiseringen har kommet i stand ved kritisk analyse. Bacchi bygger blant annet analysen på Foucaults perspektiver om kunnskap og makt. Hovedfunnet i oppgaven er at man gjennom de siste 30 årene ser en stadig sterkere befestelse av arbeidslinjen i arbeids- og velferdspolitikken. Det i seg selv er det åpenbare man finner i dokumentene. I analysen er det videre avdekket at problemet nå i stor grad framstilles som et individuelt problem, det vil si at man fremstiller mottagere av trygdeytelser som at de befinner seg i en valgsituasjon, de kunne valgt å arbeide i stedet. Man framstiller det som at deres motivasjon er et kjerneproblem, at de aktivt velger trygd framfor arbeid. Dette bygger blant annet på en antagelse om at trygdemottakerne egentlig ikke er syke, at man ved en streng aktiveringspolitikk og mindre rause velferdsordninger kan bidra til at brukerne velger annerledes. Den mest interessante diskusjonen er kanskje det man ikke snakker om, det som ikke blir problematisert. Her nevnes for eksempel dette med automatisering og et strammere arbeidsmarked, hvorvidt det faktisk er rom for en aktiv arbeidslinjepolitikk i framtidens arbeidsmarked, eller om man må tenke helt annerledes. En annen interessant drøfting er effektene en problemframstilling i retning av motivasjon har. I materialet er det blant annet identifisert subjektive effekter i form av økt stigma. Dette kan medføre en fare for at man oppnår det motsatte av det man ønsket, gjennom å forsterke et forsvar for identiteten som syk og en effekt på veilederrollen i NAV. Funnene fra analysen indikerer også at en slik problemforståelse spres effektivt gjennom media og politikere, men også spesielt gjennom den jobben som veilederne på NAV-kontoret gjør. De, som bakkebyråkrater, er de som er ansvarlige for utøvelsen av politikken. Gjennom datamaterialet har jeg funnet at det er skapt en aktiveringsdiskurs og en motivasjonsdiskurs, disse setter begrensninger for hva det er rom for å snakke om i norsk trygdepolitikk. Blant annet kan det begrense mulighetsrommet en NAV-veileder har til å utvise skjønn, til å engasjere seg i andre sider av brukeren, for eksempel dette med økonomi og bolig. I oppgaven diskuteres hvordan denne forståelsen har kommet i stand, blant annet gjennom å studere historikken og hvilke antagelser som ligger til grunn for problematiseringen. En av disse antagelsene er forståelser basert på økonomiske perspektiver. Kunnskapen som er funnet i denne studien åpner også for nye forskningsspørsmål. For eksempel kan man se nærmere på dette med velferdsstatens framtid i et samfunn som gjennomgår en rivende teknologisk utvikling. Går vi i retning av borgerlønn i en eller annen form fordi det ikke finnes arbeid til alle? Hvilket samfunn får vi dersom vi definerer de uføre som ikke reelt syke, at de egentlig kunne arbeidet? Oppsummert så er altså funnene i denne oppgaven at problemet med for mange på trygd framstilles som et motivasjonsproblem, det har blitt etablert en motivasjonsdiskurs og aktiveringsdiskurs. Disse setter rammene for hva som er mulig meningsdannelsen innen trygdepolitikken i Norge i dag, og medfører at det er en hel del andre ting som ikke problematiseres.