Abstract
Denne oppgaven er todelt. I den første delen har jeg foretatt en kvalitativ analyse av Vigdis Hjorths roman Arv og miljø (2016) og motromanen Fri vilje (2017) som hennes søster Helga Hjorth skrev. Begge romanene ligger tett opp til virkeligheten, og Fri vilje er et svar på Arv og miljø, hvor Helga Hjorth presenterer en alternativ versjon av hendelser som formidles i søsterens bok. På den måten blir to sider av en sak belyst, og det er opp til leserne å dømme. Med utgangspunkt i Wayne C. Booths tese i The Rhetoric of Fiction (1961) om at skjønnlitterære forfattere benytter seg av retoriske virkemidler for å overbevise leserne om troverdigheten i det romanuniverset de presenterer, har jeg undersøkt hvilke litterære strategier som er blitt brukt i Arv og miljø og Fri vilje for å styrke protagonistenes troverdighet og overbevisningskraft. Siden begge bøkene etter min mening har visse fellestrekk med en rettstale i oppbygning og innhold, har jeg også forsøkt å påvise at slike strukturer er virksomme i både Arv og miljø og Fri vilje. Til dette formålet har vesentlig Aristoteles’ Retorikk blitt lagt til grunn. I den andre delen av oppgaven har jeg foretatt en omfattende kvantitativ undersøkelse av kritikken romanene fikk. Jeg har totalt undersøkt 25 anmeldelser. Litteraturkritiker Ingunn Øklands anmeldelse av Arv og miljø i Aftenposten utløste en stor debatt om virkelighetslitteratur høsten 2016, og Helga Hjorths utgivelse av Fri vilje året etter førte til at debatten blusset opp igjen. Det var flere kritikere som hevdet at de etiske innvendingene Økland målbar, var irrelevante for en roman. Med dette som bakteppe har jeg foretatt en kvantitativ undersøkelse av hvordan litteraturkritikerne i regionale og riksdekkende medier har vurdert Arv og miljø og Fri vilje. Jeg har også kartlagt hvordan anmelderne posisjonerte seg, og om det synes å være noen sammenheng mellom vurderingen av romanene og holdningen til etikk–estetikk-problematikken. Hensikten med dette var å identifisere hva slags normer som syntes å ligge til grunn for kritikernes vurderinger av romanene, og her hadde jeg særlig nytte av Pierre Bourdieus betraktninger av maktstrukturer på det kulturelle feltet. Analysen av Arv og miljø og Fri vilje viser at begge forfatterne i stor utstrekning har anvendt strategier som har til hensikt å overbevise leserne om riktigheten av den virkeligheten som fremstilles i romanene, og at begge bøkene har trekk til felles med en rettsprosedyre. Undersøkelsen av mottakelsen viser at de fleste anmelderne ser ut til å forfekte et autonomiestetisk kunstsyn, og at få av dem lot seg overbevise av Helga Hjorths roman.