Abstract
Solspeilet på Rjukan ble åpnet 30. oktober 2013. Det består av tre heliostater som reflekterer sollyset ned på Rjukan torg, da byen ligger i en dal som er skyggelagt fra oktober til mars. Martin Andersen er mannen bak verket, som ble satt opp i et samarbeid med Tinn kommune og ulike sponsorer. Speilet ble en realitet 100 år etter at ideen om et solspeil på Rjukan ble nevnt for første gang. Gjennom denne masteroppgaven undersøker jeg på hvilken måte ideen om et solspeil på Rjukan har endret seg fra lanseringen av ideen i 1913 til den endelige realiseringen hundre år senere. Jeg undersøker Solspeilet i lys av dets teknologiske, estetiske og økologiske sider. I oppgaven gir jeg først en historisk oversikt over teknologioptimismen og behovet for sol i industribyen Rjukan på begynnelsen av 1900-tallet. Deretter går jeg inn på det fysiske Solspeilet til Andersen som ble satt opp i 2013 med utgangspunkt i en tverrfaglig forståelse av verket. Her undersøkes forskjellige oppfatninger og holdninger til speilet i lokalsamfunnet og verket som en estetisk opplevelse fremheves spesielt. Til slutt analyserer jeg verket fra et økologisk ståsted. Jeg utforsker hvordan solspeil-ideen som oppstod under industrialiseringens storhetstid, kan ses i lys av en økologisk bevissthet i vår tid. Ved å benytte Heideggers begrep om naturen som en ressurs viser jeg hvordan Solspeilet skiller seg ut fra annen moderne teknologi, ved å følge solas rytme og egenskaper. Gjennom min analyse åpner jeg opp for en bredere forståelse av Solspeilet enn som kun et nytteobjekt og en “gimmick”.