Abstract
Basert på erfaring, gjennom mitt arbeid som norsklærer, vil jeg påstå at den faglige identifikasjonen med og motivasjonen for norskfaget, og særlig norsk litteratur, er spesielt lav. I denne oppgaven forsøker jeg derfor å belyse litteraturens potensial, både i og utenfor klasserommet. Ved å analysere Camara Lundestad Joofs Eg snakkar om det heile tida (2018), undersøker jeg hvordan litteratur kan bidra til å nå målene for det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap i norsk, slik de er formulert i den nye læreplanen (2019). Analysen baserer seg på Martha Nussbaums filosofiske tilnærming til litteratur. I tillegg trekker jeg inn retorisk teori. Nussbaum mener at demokratiet er avhengig av at vi forstår og kan samhandle med mennesker som er ulik oss selv, og at litteraturen kan bidra til dette. Eg snakkar om det heile tida handler om hvordan det er å være en «brun», skeiv, kvinne i Norge. Med et personlig utgangspunkt utforsker Joof sine erfaringer om rasisme og gjenfortellingene av dem. Noe av det interessante ved verket er at det problematiserer at innblikk i hennes livssituasjon og utfordringer ikke nødvendigvis fører til forståelse, toleranse og respekt for hennes synspunkter og perspektiver, eller at det legger grunnlag for konstruktiv samhandling. Det er en fare for at tekstens emosjonelle appeller kan føre til en emosjonell «overload» og at «medlidende forståelse» med Joof «setter seg fast» i en samtale mellom flere lesere. Jeg finner imidlertid at tekstens overbevisende kraft åpner for forståelse for Joofs holdninger og grunnleggende posisjon: Norge er rasistisk, og det er vanskelig å snakke om det. Samtidig finner jeg at verkets oppfordring til å tenke selv, og dets invitasjon til kritisk lesning, kan bidra til å forhindre en emosjonell «overload», og at medlidende forståelse med Joof blir en «passende» emosjon å snakke om møtet med den lidende «andre» på. Disse trekkene ved verket kan i siste instans legge grunnlag for konstruktiv samtale og samhandling.