Abstract
Praksiser der kulturarvsinstitusjoner inkluderer publikum til deltakelse er et stort og aktuelt felt i kulturarvsektoren. Den type deltakelsespraksis som jeg undersøker i denne oppgaven er crowdsourcing. Utgangspunktet for oppgaven er spørsmålet om hvordan kulturarvs- institusjoner inkluderer publikum og hva deltakelse innebærer for institusjonene. For å undersøke crowdsourcing som deltakelsespraksis i en norsk kontekst har jeg gjort en empirisk undersøkelse av Lokalhistoriewiki, som er drevet av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI), og Riksantikvarens nettsted Kulturminnesøk. Jeg har brukt etnografi for internett som metode og kombinert observasjoner av nettstedene med intervjuer av de som arbeider med dem. Jeg utførte en litteraturstudie for å finne sentrale temaer om crowdsourcing som deltakelsespraksis og hva det innebærer for kulturarvsinstitusjoner. De sentrale temaene handlet om hvordan kulturarvsinstitusjoner kan spare ressurser ved å outsource arbeidsoppgaver til publikum, at crowdsourcing kan være en måte å bidra til brukeres læring, at det gjør det mulig å samle kunnskap fra brukere og å øke deltakelse. De mer problematiske sidene ved crowdsourcing dreide seg om å få nok aktive brukere, kvalitetssikring av innhold skapt av brukere, spørsmål om crowdsourcing kan ses som utnyttelse av brukere og om det utfordrer institusjonenes rolle og autoritet. De sentrale temaene utgjør konteksten for analysen jeg har gjort av Lokalhistoriewiki og Kulturminnesøk. Et gjennomgripende tema i litteraturen er demokratisering, og det utgjør mitt teoretiske perspektiv når jeg analyserer empirien. Jeg har undersøkt om crowdsourcing som deltakelsespraksis i en norsk kontekst innebærer demokratisering. Dette henger sammen med hvordan institusjonene utøver sin rolle. Et viktig spørsmål for min undersøkelse er hvordan kulturarvsinstitusjonene håndterer balansen mellom å inkludere brukere og opprettholde sin profesjonalitet. Flere av de sentrale temaene var aktuelle for mine case, men min undersøkelse viste at crowdsourcing var ressurskrevende, ikke besparende. Det viktigste deltakelse innebærer for NLI og Riksantikvaren er å skape engasjement for kulturarv og å samle og skape kunnskap sammen med brukerne. Demokratisering er et aspekt ved hva deltakelse innebærer for de to institusjonene. De åpner opp for at brukere kan delta, brukerne får større innflytelse og brukernes perspektiver blir løftet frem. Måten Riksantikvaren og NLI håndterer balansen mellom å inkludere brukere og opprettholde profesjonalitet er ved å utøve «åpen autoritet» og invitere brukerne til deltakelse, men fremdeles ha en overordnet rolle. Dette innebærer fremdeles forskjeller i maktforhold, og sammen med utfordringer knyttet til begrenset aktiv deltakelse på webben har dette betydning for hvor demokratiserende crowdsourcing kan være.