Abstract
Denne oppgaven omhandler Statoils inngang som arbeidsgiver på den norske kontinentalsokkelen i perioden 1977-1990. Da dette statlige, norske oljeselskapet i andre halvdel av 1980-årene ble operatør på Statfjord- og Gullfaks-plattformene i Nordsjøen, gikk det for alvor inn i en type virksomhet der arbeidslivsrelasjonene var usedvanlig konfliktpregede. De utenlandske operatørene på norsk sokkel hadde vært vanskelige å få med seg på inntektspolitisk samarbeid, og LO hadde slitt med oppslutningen blant oljearbeiderne. Forholdet som her eksisterte mellom stat, arbeidsgiverorganisasjoner og fagforeninger var således svært ulikt det som lenge hadde vært vanlig i norsk arbeidsliv for øvrig, som heller har vært kjennetegnet av arbeidsfred og konsensus om økonomiske rammebetingelser. Statoil forholdt seg aktivt til arbeidslivsrelasjonene offshore lenge før selskapet selv ble operatør, og engasjerte seg tidlig for å skape mer ordnede og forutsigbare rammer rundt dem. I slutten av 1970-årene var selskapet en pådriver i etableringen av Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening (NOAF) som i 1981 meldte seg inn i hovedorganisasjonen N.A.F., der målet var å sikre en lønnsutvikling som sikret oljeinntekter og ikke gikk negativt utover annen industri. NOAF var svakt til å begynne med, men fant en viktig alliert i Willoch-regjeringen i begynnelsen av 1980-årene da myndighetene i praksis begynte å diktere lønnsutviklingen ved å gripe inn i lønnsoppgjørene med tvungen lønnsnemd. Utover på 1980-tallet fortsatte Statoil sin pådriverrolle for mer typisk norske lønns- og arbeidsvilkår i oljevirksomheten, og da selskapet også vokste i stor fart og operatørskapene nærmet seg, knyttet intensjonene seg i større grad opp til rekrutteringsbehov. Da Statoil omsider gikk inn som dominerende arbeidsgiver offshore, skulle arbeidsgiverrollen også bli preget av oljeprisfallet i 1986, som frembrakte en mer kostnadsbevisst og markedsorientert tilværelse. I oppgaven står denne historiske utviklingen i sentrum, og jeg gir et svar på hvordan Statoil nærmet seg sitt tiltakende arbeidsgiveransvar offshore. Jeg slår fast at selskapet i det vesentligste opptrådte svært lojalt overfor en rekke økonomiske spilleregler som har gjort seg gjeldende i norsk lønnsdannelsespraksis etter andre verdenskrig. Jeg vil imidlertid være opptatt av hvordan en slik lojalitet kunne komme til uttrykk i den spesielle næringen Statoil gikk inn i, der spillereglene ble formet av store enheter, geografisk isolasjon og en høy lønnsevne som innbyr til streikeincentiver. Jeg viser at konvensjonell norsk lønnsdannelsespraksis og disse spillereglene dialektisk påvirket Statoils tilnærming til arbeidsgiverrollen. Dette danner hovedgrunnlaget for min forklaring av Statoils harde reaksjon på en ulovlig oljearbeiderstreik i 1990.