Abstract
Bakgrunn og formål: Forskningslitteraturen har pekt på at underrapportering av vold og overgrep i barndommen er et stort internasjonalt problem. Mange venter lenge med å fortelle, og overgrepene blir ofte ikke avdekket. Overgrepserfaringer kan ha stor innflytelse på barns fysiske og psykiske helse, og er ansett som et alvorlig folkehelseproblem. Tidlig avdekking er viktig for å kunne igangsette psykologiske og juridiske tiltak, og hindre at barnet opplever nye overgrep. Det er i mange tilfeller ingen klare tegn på at barn utsettes for vold og overgrep. Byrden med å fortelle havner derfor ofte hos barnet. Dette gjør det viktig å forstå hva som hindrer og legger til rette for at barna kan fortelle. Nåværende forskning har pekt på mange ulike faktorer som virker i et komplekst samspill man enda ikke har forstått fullt ut. Med utgangspunkt i data fra en ungdomsundersøkelse gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS), ønsker jeg å utvide kunnskapen om barns prosess med å fortelle og søke hjelp. Målet er at denne kunnskapen skal kunne bidra i utvikling av tiltak som kan føre til at flere barn blir oppdaget og får tilgang til profesjonell hjelp. Metode: Data er hentet fra UEVO-studien (Ungdommers erfaring med vold og overgrep i oppveksten), som kartla volds- og overgrepserfaringer i den norske ungdomsbefolkningen i alderen 12-16 år. Den skolebaserte spørreundersøkelsen gav direkte tilgang til barns perspektiv i et stort representativt utvalg. Utvalget mitt besto av 3164 ungdommer som hadde blitt utsatt for fysisk vold fra en voksen hjemme, seksuelle overgrep fra voksne og/eller seksuelle overgrep fra jevnaldrende. Spørsmål som ble inkludert i analysene omhandlet deres volds- og overgrepserfaringer og hjelpsøking. Analysene ble gjennomført i SPSS, ved hjelp av kji-kvadrattest. Resultater: Resultatene i studien viser at nær relasjon til overgriper, skam, skyldfølelse og frykt for at andre skal få vite om det som har hendt, er viktige hindringer i ungdommenes prosess med å fortelle om vold og overgrep. En faktor som la til rette for at ungdommene kunne forteller, var tilgang til en voksen tillitsperson de kunne prate med. Mønstrene som ble avdekket gikk i stor grad igjen i alle de tre typene overgrep, men noen faktorer var likevel mer sentrale ved en type overgrep enn en annen (bl.a. alvorlighetsgrad, kjønn og alder ved overgrepstidspunktet). Forklaringen flest ungdommer oppgir som grunn til at de ikke har fortalt om vold og overgrep eller oppsøkt profesjonell hjelp, er at de ikke hadde behov for det eller ikke tenkte hendelsen var alvorlig nok. Konklusjon: Funnene i studien viser at type overgrep, kjønn, relasjon til overgriper, tilgang til voksen tillitsperson, alvorlighetsgrad, totalbelastning, alder ved overgrepet, skam, skyldfølelse og frykt for at andre skal få vite om det som har hendt, er viktige faktorer i barns prosess med å fortelle om vold og overgrep, og oppsøke hjelp. Studien støtter tidligere forskning sine beskrivelser av et komplekst samspill mellom mange ulike faktorer. Samtidig viser den at barn kan ha behov for mer kunnskap om overgrep og hjelpetilbud, samt bedre tilgang til noen å prate med. Hva ungdommene legger i svaret om at de ikke hadde behov for å fortelle eller motta hjelp, bør undersøkes nærmere i senere forskning. På bakgrunn av at flere faktorer ikke er mulig å påvirke og det å fortelle er svært utfordrende for mange barn, bør forskningsfeltet samtidig rette mer fokus mot andre måter å avdekke vold og overgrep på.