Abstract
Formål: Formålet med studien er å undersøke betydningen av kollegastøtte. Forskningsspørsmålene er hvordan psykoterapeuter bruker kollegastøtte, og videre hva erfaringer fra deltakelse i en mangeårig kollegagruppe kan si om kollegastøtte og å være psykoterapeut gjennom et langt liv. Metode: Prosjektet er et selvstendig forskningsprosjekt, hvor datainnsamling er foretatt av forfatteren. Forskningsspørsmålene ble belyst gjennom en kvalitativ intervjustudie, med en langvarig kollegagruppe som kasus. Gruppen bestod av åtte erfarne privatpraktiserende kliniske psykologer, som gjennom ca. 25 år hadde en kollegagruppe, på tvers av ulike jobber, geografisk plassering og faglige interesser. Datamaterialet bestod av åtte intervjuer med deltakerne enkeltvis og et fokusgruppeintervju gjort med kollegagruppen samlet. Datamaterialet ble analysert med utgangspunkt i tematisk analyse, kombinert med en hermeneutisk-fenomenologisk epistemologi. Resultater: Analysen resulterte i fire temaer og ni undertemaer. Det første temaet ble definert som et overordnet tema, da det var rikest beskrevet og rammet inn de andre temaene. Det første temaet var 1) Rom for å være både psykologer og venner, som gikk ut på at deltakerne hadde hatt en tilnærming som favnet om dem som profesjonelle og som privatpersoner. Dette kom til uttrykk både i gruppens form og innhold. Det andre temaet var 2) Våre forskjeller har vært betydningsfulle, som gikk ut på at deltakernes forskjeller hadde bidratt med ulike perspektiver, men også utfordringer gjennom at de hadde hatt ulike preferanser og behov. Det tredje temaet var 3) Deltakelsen har gitt meg både støtte og påfyll. Det fjerde temaet var 4) Å skape rom for kompleksiteten, som handlet om det som måtte til for at gruppen skulle fungere. Det bestod i å skape struktur og ha holdninger som muliggjorde å være sårbar. Det handlet også om hvordan de enkelte bidro for å få gruppen til å fungere. Konklusjon: Studien tegner et bilde av hvordan gruppen, med faglige og personlige likheter og forskjeller, over en årrekke samarbeidet om å støtte hverandre og utvikle seg. At gruppen varte over tid og handlet om deltakerne både som psykologer og venner, var med på å skille kollegagruppen fra andre typer kollegastøtte. At deltakerne var både psykologer og venner skapte mulighet for integrasjon mellom profesjonelle og private deler av deltakernes liv, noe som er i tråd med forskning på terapeututvikling og psykoterapiforsking. Mellom det profesjonelle og private kan man si at det oppstod et potensielt rom, som ga mulighet til lek og utforskning, og hvor deltakerne både fikk utvidet sitt perspektiv, ble tryggere på egen identitet og fikk styrket sin selvfølelse. Det som var gruppens kilde til rikdom, var også det som noen ganger gjorde deltakelsen komplisert. Deltakerne hadde lite eksplisitt fokus på gruppeprosesser, men tok heller ansvar for å få gruppen til å fungere på egenhånd. Deltakerne måtte finne måter å få det til å fungere på, særlig knyttet til hvordan å balansere det å være nær/avgrenset og profesjonell/privat, samt hvordan man skulle håndtere endring og forskjeller. Studien viser at kollegastøtte er betydningsfullt, også for erfarne terapeuter, og tegner et bilde av hvordan støtte kan se ut i praksis. Sett sammen gir studien støtte for at kollegastøttebegrepet innebærer både egenomsorg og terapeututvikling, og videre at kollegastøtte optimalt sett omhandler psykoterapeuten både som profesjonell og privatperson.