Abstract
Aminosyren glutamat inngår i mange metabolske prosesser, og kan syntetiseres i de fleste celler. Majoriteten av kroppens celler inneholder høye konsentrasjoner av glutamat. Glutamat er også hjernens kvantitativt viktigste eksitatoriske nevrotransmitter. Glutamatreseptorene er lokalisert i celleoverflatene og aktiveres dermed av glutamat i ekstracellulærvæsken. Et høyt signal-støy forhold i nevrotransmisjonen forutsetter derfor lave hvilekonsentrasjoner av ekstracellulær glutamat. Glutamat fjernes fra ekstracellulærvæsken ved at glutamattransportørene (Excitatory Amino Acid Transporters; EAATs) aktivt flytter glutamat inn i cellene. Det er fem ulike EAAT-subtyper, hvorav EAAT1 og EAAT2 er de viktigste i hjernen. Disse er nødvendige for normal hjernefunksjon, og distribusjonen av EAATs i sentralnervesystemet er etterhvert godt kartlagt. Ekspresjon av EAAT-proteiner er også rapportert i de fleste perifere vev, inkludert gonadene, prostata, brystkjertler, spyttkjertler, bukspyttkjertel, lymfatisk vev, perifert nervevev, hjerte, skjelettmuskulatur, fettvev, tarm, lever og nyre. Det er imidlertid ikke enighet om alle funnene. Hovedandelen av de immunhistokjemiske undersøkelsene er utført uten vev fra knockoutdyr som negative kontroller. Det er også lite kvantitative data. Totalt sett er dermed rollene til de ulike glutamattransportørene ufullstendig kartlagt. Vi har verifisert distribusjonen av EAAT1-3 i tarm, lever og nyre hos mus med knockoutvev som kontroll og sammenlignet nivåene av EAAT1-3 i disse organene med nivåene i hjernen. Resultatene fra RT-PCR, immunblot og immunohistokjemi bekrefter høye nivåer av EAAT3 apikalt i epitelceller i distale tynntarm og proksimale nyretubuli, samt at EAAT2 er den dominante EAAT-subtypen i lever. Denne oppgaven drøfter rollen for glutamattransport i perifere organer med utgangspunkt i den publiserte artikkelen.