| dc.description.abstract | De siste årene er tavlemøter ved risikotavler blitt innført i stort omfang ved norske sykehusavdelinger. Dette har kommet som en følge av pasientsikkerhetsprogrammet ««I trygge hender 24-7»», som er initiert av Helsedirektoratet for å redusere pasientrisikoen ved norske helseinstitusjoner. Ideen om tavlemøter stammer fra lean filosofien hvor grunntanken er å skape mest mulig verdi for de gitte ressursene. Filosofien ble opprinnelig utviklet for å effektivisere produksjonsprosessen i Toyotas bilfabrikker, men har spredt seg til en lang rekke ulike organisasjonstyper, inkludert helsevesenet. Dokumentasjonen for tavlemøtenes nytteeffekt i sykehus er sparsom og vi finner lite forskning på lean prosjekter i medisinske sengeposter. Vi formulerte derfor følgende forskningsspørsmål: (I) Hvordan har medisinske sengeposter i Helse Sør-Øst planlagt og organisert sine tavlemøter? (II) Hvilken effekt opplever helsepersonell (ikke-ledere) og ledere at tavlemøtene har på pasientsikkerheten i egen seksjon? (III) Hvordan opplever helsepersonell (ikke-ledere) og ledere at tavlemøtene påvirker (a) deres egen motivasjon og (b) motivasjonen til helsepersonellet i egen seksjon for å utføre pasientsikkerhetsarbeid? (IV) Hvordan vurderer helsepersonell (ikke-ledere) og ledere kost-nytte effekten av tavlemøtene? Studien ble utført ved bruk av to elektroniske spørreskjemaer, ett for helsepersonell og ett for ledere. Spørreskjemaene inneholdt spørsmål om respondentenes subjektive oppfatning og etterspurte ikke objektivt tallmateriale. Inklusjonskriteriet var ledere, leger og sykepleiere ansatt ved indremedisinske sengeposter i Helse Sør-Øst området hvor man hadde tatt i bruk tavlemøter ved risikotavler. Vi ekskluderte sengeposter som ikke hadde innført tavlemøter og sengeposter som ikke behandlet pasienter med primært indremedisinske problemstillinger. Helsepersonell med en annen profesjon enn lege eller sykepleier, studenter og de som kun var tilknyttet en poliklinikk ble også ekskludert. I alt ble 498 (27%), 309 sykepleiere og 189 leger, av 1871 inviterte helsepersonell og 60 (77%) av 78 inviterte ledere inkludert i analysene. Studiepopulasjonen ble vurdert å være representativ basert på kjønns- og profesjonsfordeling. Vi fant at tavlemøter var godt etablert i de inkluderte seksjonene og mer enn 80% av lederne svarte at tavlemøtene ble gjennomført tre eller flere dager per uke. Måleparametrene på tavlene samsvarte godt med anbefalingene i Pasientsikkerhetsprogrammet. Et mindretall av seksjonene klarte ikke å opprettholde den planlagte tidsrammen for sine tavlemøter. Vi fant ingen sammenheng mellom tendensen til at tavlemøtene ble lenger enn planlagt og antall pasienter eller måleparametre som skulle gjennomgås på møtet. En hypotese er derfor at manglende struktur og evne til å overholde tidsrammen kan ha sammenheng med møteledelse. Generelt oppleves deltakelsen fra leger og sykepleiere som god, men hos et mindretall deltar legene i mindre grad. Til tross for at medarbeiderinvolvering og kontinuerlig forbedring er sentrale prinsipper i lean filosofien, og også anbefalt i Pasientsikkerhetsprogrammet, fant vi at kun et mindretall av helsepersonellet hadde deltatt i utvelgelsen av måleparametrene og var kjent med evalueringsresultatene av tavlemøtene. Det synes som om flertallet av seksjonene har hatt større fokus på selve innføringen av tavlemøter enn på å vurdere deres nytteeffekt. Færre enn halvparten av seksjonene som deltok gjennomførte en evaluering av egne tavlemøter. Samlet finner vi et flertall av både ledere og ikke-ledere som mener at tavlemøtene har hatt en positiv effekt på pasientsikkerheten og deres egen motivasjonen for å arbeide med pasientsikkerhet. Lederne hadde signifikant større tro på den positive effekten av tavlemøter enn helsepersonellet og andelen ledere som mente at tavlemøter hadde bidratt til stor grad av bedring var omlag 50% høyere enn for ikke-lederne. Helsepersonellet var delt i sitt syn og et stort mindretall betvilte tavlemøtenes nytteeffekt. Multivariate analyser viser en gjensidig forsterkende effekt mellom helsepersonellets opplevelse av at tavlemøtene bidro til bedret pasientsikkerhet og motivasjonen for å utføre pasientsikkerhetsarbeid. Funnet tyder på at helsepersonellet opplever pasientsikkerhetsarbeid som viktig, og at tiltak som bedrer pasientsikkerheten betraktes som meningsfulle arbeidsoppgaver. Dette støttes også opp av andre funn, for eksempel at relevante måleparametre på tavlen har betydning både for opplevd effekt på pasientsikkerhet og bedring av egen motivasjon for pasientsikkerhetsarbeid. Helsepersonellet synes altså å være opptatt av pasientsikkerhet, men ikke alle er like overbevist om at tavlemøtene er det rette virkemiddelet. Lederne opplevde, i mye større grad enn helsepersonellet, at kost-nytte effekten av tavlemøtene var positiv. Hele 77% av lederne svarte at de etter en helhetsvurdering ville anbefale andre indremedisinske sengeposter å starte med tavlemøter. Av helsepersonellet var det kun 47% som var av samme oppfatning. Blant ikke-lederne (helsepersonellet) var det signifikante forskjeller mellom profesjonene. Legene var i mindre grad enn sykepleierne involvert i planleggingen av tavlemøtene, og de fremstår generelt som mer skeptiske til eventuelle positive effekter både når det gjelder pasientsikkerheten og effekt på motivasjonen. En hypotese er at dette kan ha sammenheng med at legene er mer uvante med arbeidsformen samt at tavlemøtene utfordrer deres faglige autonomi. En annen mulig forklaring er at lederne som planlegger tavlemøtene i all hovedsak er sykepleiere, noe som kan bety at legene i mindre grad har etablert et eieforhold til tavlemøtene. For å optimalisere nytteeffekten av tavlemøtene anbefaler vi større fokus på medarbeiderinvolvering og aktiv bruk av forbedringssirkelen. Seksjoner som tross slike tiltak ikke får tavlemøtene til å fungere etter intensjonen bør vurdere om andre tiltak for å bedre pasientsikkerheten enn tavlemøter er mer hensiktsmessige. En hovedtolkning av våre funn er at lederne ved medisinske sengeposter hovedsakelig synes å oppfatte tavlemøtene som kvalitetstid. Helsepersonellets oppfatninger varierer i større grad, men svarene fra spesielt legene indikerer at de opplever tavlemøtene som en tidstyv heller enn kvalitetstid. | nob |