Abstract
Urnes stavkirke er datert til 1130-tallet og ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1979. Den sørvestre midtromsstaven og den tilstøtende svilla lider av saltnedbrytning. Området er i nærheten av et flaggermusrede, og dette har ført til antakelsen at saltene stammer fra flaggermusurin. Undersøkelser og forskjellige analysemetoder ble brukt for å verifisere kilden til saltene og undersøke treets tilstand. Undersøkelser på stedet ble utført med test strips og bærbar XRF og røntgen. Det ble tatt prøver for analyser i ICP-OES, FTIR, SEM-EDX og lysmikroskopi ved bruk av ligninfarging for å svare på forskningsspørsmålene. Et viltkamera, ultralyddetektorer og klimaloggere var en del av undersøkelsene på stedet for å undersøke flaggermusaktivitet og vurdere bevaringsklimaet i kirken. Andre mulige kilder til saltene er vurdert. Saltmolekyler som ble funnet i prøvene var hovedsakelig kaliumsulfater og kaliumfosfater. Disse molekylene kommer fra flaggermusenes ekskrementer. Trecellene på overflaten av trekonstruksjonen lider av mekanisk nedbrytning på grunn av saltkrystallisering. Krystalliseringspunktet for disse saltene krysses ikke ofte i klimaet på Urnes, og nedbrytningshastigheten er forholdsvis lav. Det er ikke påvist noen kjemisk nedbrytning. Flaggermus har ikke brukt redet i løpet av dette prosjektet (2016-2019), men det foreslås å fjerne saltene og hindre at flaggermus bruker kirken som tilholdssted. Avbøtende tiltak for flaggermusene, i tråd med Norges forpliktelser i EUROBATS-avtalen, anbefales.