Abstract
I oppgaven vurderes lovgivers språklige valg ved gjennomføringen av barns rett til å bli hørt, som følger av barnekonvensjonen artikkel 12. Språket i bestemmelser i norsk lovgivning om retten til å bli hørt analyseres og sammenliknes med den engelske språkversjonen av barnekonvensjonen artikkel 12. Spørsmål som behandles som del av vurderingen er blant annet om det er språklig variasjon mellom barnekonvensjonen artikkel 12 og de norske bestemmelsene, om språket i de norske bestemmelsene er enhetlig, om de språklige valgene har rettslig betydning, hva som forklarer eventuell språklig variasjon mellom konvensjonsbestemmelsen og de norske bestemmelsene, og mellom de norske bestemmelsene, hvilke vurderinger som er gjort ved gjennomføringen av rettigheten i norske bestemmelser, og i hvilken grad språkarbeidet er systematisk.