| dc.description.abstract | Miljøterapi benyttes i stor utstrekning i psykisk helsevern, men hva er det egentlig? Formidlingen er ikke entydig, og blir beskrevet som uklar. Miljøterapi bærer preg av å være et mangfold av forståelser og definisjoner. Dette til tross fremmer Helsedirektoratet (2013) miljøterapi som viktig for behandling i psykisk helsevern. I denne oppgaven har jeg sett på hvordan fagformidling av miljøterapi foregår, og har undersøkt tre sentrale profesjonstekster om miljøterapi for å se hvilke virkelighetsbilder tekstene konstruerer. Tekstene i studien er fra en lærebok av Jan Kåre Hummelvoll (2012), en retningslinje av Helsedirektoratet (2013) og en fagartikkel av John G. Gunderson (1978) som alle definerer miljøterapi. Jeg tok utgangspunkt i kritisk teori og kritisk diskursanalyse, og undersøkte tekstenes kontekst, topoi, teksttyper, ytringshandlinger og makrostrukturer samt stemmer og aktører, før jeg foretok en nærlesning av definisjonene. Analysene avdekket tvetydige tekster hvor forfatterne har store forventninger til lesernes forkunnskaper. Det er særlig tre konstruksjoner som utmerket seg: For det første konstruerer tekstene et skille mellom helsepersonell og pasient, der pasienten ble til en passiv mottaker som ikke kom til orde. Pasienter som autonome mennesker kommer ikke fram i tekstene, i stedet sprang det frem et bilde av pasienter som må innordne seg helsepersonellets kompetanse og subjektive oppfattelse av hva pasientene trenger. For det andre konstruerer tekstene et bilde av miljøterapi som en organisering av læring og endring som ikke har tilknytning til terapi slik det blir forstått i tradisjonell forstand; en kur som hjelper mot noe. Tekstene realiserer en paternalistisk holdning, og pasienter og behandling blir betraktet fra et top-down perspektiv. Begrepet miljøterapi blir en eufemisme, et forskjønnende bilde av realiteten. For det tredje konstruerer tekstene en leser med store forkunnskaper og som ukritisk aksepterer ideene som forfatterne legger frem. En leser som godtar tvetydigheten i tekstene og at pasientene blir redusert til bisetninger mens helsepersonalet har regien. Selv om funnene i de tre tekstene har variasjoner, trekker de i samme retning og indikerer at måten faget blir formidlet på innen psykisk helse har stått stille i nesten 40 år. Tekstene er preget av agensskjuling, implisitte intertekstuelle referanser og heteroglossia. Selv om dette er normen er det ikke ensbetydende med at det er god fagformidling. | nob |