Abstract
Det antas ofte at det som står i tittelen her, er et ikke-eksisterende tema. I den store Cambridge History of Greek and Roman Political Thought fra 2000, redigert av Christopher Rowe og Malcolm Schofield, er politisk filosofi i nyplatonismen overhodet ikke et tema, og det samme kan sies om andre oversiktsverk som tar for seg antikkens politiske tenkning. Foruten noen korte forbigående bemerkninger her og der var det faktisk overhodet ingen som på alvor hadde kastet et blikk på nyplatonsk politisk filosofi inntil Dominic J. O’Meara kom med boken Platonopolis. Platonic Political Philosophy in Late Antiquity i 2003. Denne artikkelen henter mye fra O’Mearas bok og bygger på dens konklusjoner, men forsøker samtidig på en del punkter å ta diskusjonen videre. Det har vist seg at det faktisk finnes en god del politisk tenkning, til og med politisk filosofi, i de nyplatonske kildene. Og ikke bare teoretiserte nyplatonikerne om slike saker: I noen tilfeller fikk deres politiske filosofi et utslag i praksis som vi skal se på etter hvert.
Det er flere grunner til at man ikke har forventet å gjøre store funn av politisk filosofi hos nyplatonikerne. En grunn er at lite tyder på stor interesse i denne retning blant titlene til deres verker, både dem som er bevart og kjente titler på verker som er gått tapt. En annen og sannsynligvis enda viktigere grunn er at et bestemt bilde av den nyplatonske filosofen sitter ganske fast: Han eller hun er en person som forsøker å leve et liv i ånden blant de platonske ideer og nyte mystisk forening med det ubeskrivelige Ene, alle tings opphav; for det jordiske liv med sine lidelser, bekymringer og politiske virvar har filosofen kun likegyldighet, om ikke forakt. Det finnes nok flere tekster som kan trekkes frem som en bekreftelse på et slikt syn, men som jeg skal forsøke å vise, er det lett å feiltolke dem, og det finnes også indikasjoner på en ganske annen innstilling.