Abstract
Det ble undersøkt 6 groper, som var antatt å være kullgroper. Overraskende viste det seg at flere av gropene var fangstgroper. To av gropene var nomale kullgroper, en kullgrop var fylt med søppel, muligens gravd ned i en eldre fangstgrop. Tre groper ble tolket som fangstgroper, og to av disse hadde et sekundært kullag i rasmassene, mulige bålgroper. Det er ikke uvanlig at sammenraste fangstgroper blir benyttet som bålplass. Fordi fangstgropene var store, var det ikke tilstrekkelig tid til å grave dem til bunns.C14-dateringene av de sekundære kullagene i fangstgropene gir en øvre datering av disse. Siden kullagene (bålgroper?) lå høyt oppe i de nedraste massene, må bålene skrive seg fra en tid etter at fangstgropene har gått ut av bruk. Groper anlagt på en sandmo vil rase sammen relativt snart hvis de ikke blir vedlikeholdt. Dateringene av kullagene er omkring Kr.f. (R8: 35 f.Kr.-75 e.Kr.) og romertid/overgang folkevandringstid (R 13: 240-440 e.Kr.). Sannsynligvis har alle gropene vært i bruk til samme tid, som del av en rekke (med sperregjerde mellom) som har ligget på tvers av elgens trekkveg. Den eldste dateringen tyder derfor på at dette fangstsystemet har hatt en bruksperiode før Kr.f. Kullgropene hadde rund nedgravning og flat bunn, en fom som er vanlig i det vestlige tradisjonsområdet. Det ble benyttet furu i alle gropene. C14-dateringene viser at kullbrenning har foregått i området innenfor tidsrommet 1280-1420 e.Kr., dvs. høy-og seinmiddelalder. Dateringene omfatter Svartedauen (1349), slik at det ikke er mulig å si om kullproduksjonen har foregått før eller etter denne dramatiske hendelsen. Det er også uvisst om kullet var beregnet benyttet til jemproduksjon eller smie, eller begge deler.
Prosjektleder: Lil Gustafson/Ole Christian Lønaas.