Abstract
Majoriteten av småbarnsfamilier i Norge i dag følger det som gjerne kalles for hovedsporet i norsk familiepolitikk. En to-forsørger-modell der barnet begynner i barnehagen etter et års betalt foreldrepermisjon, er blitt det konvensjonelle mønsteret for arbeid og omsorgsorganisering i den norske småbarnsfamilien. Sammenhengen mellom omsorgsvalg, familiepolitikk og velferdsordninger, ofte i relasjon til klasse og kjønn, er blitt studert og diskutert i mange norske studier av omsorgsvalg. I denne oppgaven belyses tematikken fra et «avviks-perspektiv» med fokus på meningsproduksjon. Studien bygger på fortellinger fra en utvalgt gruppe etnisk norske småbarnsforeldre i Oslo som skiller seg fra det normative mønsteret. De 12 foreldrene som studien representerer har alle tatt et bevisst valg om å vente med barnas barnehagestart til barna er nærmere to og tre år. Ni av deltakerne i studien er kvinner, tre er menn. Tematikken omhandler hvordan disse foreldrene begrunner sitt valg, og hvordan de erfarer responsen på sitt valg fra sine sosiale omgivelser. Ann Swidlers syn på kultur som et repertoar og narrativ teori utgjør det teoretiske bakteppe for studien. Problemstillingene er spisset i lys av dette rammeverket. Jeg stiller spørsmålene: 1) hvordan begrunner disse foreldrene sine valg 2) hvilke kulturelle fortellinger trekker deltakerne på i legitimeringen av sine valg, og hvilke kulturelle elementer/forestillinger består disse fortellingene av? 3) Hvordan erfarer deltakerne responsen fra sine sosiale omgivelser? Og 4) Hvilke fortellinger finnes hos deltakerne om utenforskap, motstand og støtte? I analysen legges det vekt på hvordan kultur kan forståes som et repertoar av ressurser som kan brukes til å løse ulike livssituasjoner. Jeg viser hvordan deltakerne trekker på flere kulturelle elementer i sine begrunnelser for valget, og også hvordan de vektlegger elementene forskjellig. Et annet spørsmål i oppgaven som diskuteres i relasjon til problemstilling nummer 3, er hvordan dette valget kan forståes som sosialt fenomen. Valget bryter med et normativt mønster, men oppfatter deltakerne at de bryter med en kulturell norm i den forstand at de gjør noe feil eller galt? Tid med barn og et involvert foreldreskap er ansett å være norske forståelsesformer som sitter dypt i kulturen. Kan ikke et valg om å utsette barnehagestart i lys av slike normer også forståes som «riktig»? Deltakernes fortellinger om sine erfaringer med andre diskuteres derfor også i lys av teorier om normer, avvik og grensetilfeller, der Mary Douglas syn på klassifikasjoner og grensetilstander drøftes som en aktuell teoretisk modell. Jeg finner at foreldrene legitimerer sine valg ut i fra et narrativ om barnets beste, et narrativ om god tid, og med en samfunnskritisk fortelling. Hvordan begrunnelsene vektlegges varier mellom deltakerne. Det er også stor variasjon i hvordan deltakerne opplever at andre forstår deres valg. Et sentralt poeng i fortellingene om utenforskap er allikevel gjennomgående hos deltakerne. Barnehagestart etter endt permisjon blir tatt for gitt, og opplevelsen av å gjøre noe veldig uvanlig deles av foreldrene i studien. Allerede i permisjonstiden (den betalte) kan opplevelsen av utenforskap erfares, da det ofte er mye snakk om barnehagesøknad mot slutten av denne perioden. De fleste av deltakerne oppfatter at det finnes en forståelse blant mange om at et slikt valg ikke er mulig. Et sentralt funn er fortellinger om at «folk flest» lurer på hvordan de klarer det økonomisk. Det er imidlertid varierte fortellinger om motstand og støtte. Deltakerne beskriver et repertoar av ulike holdninger og forståelser de møter på. Dette fører til min konklusjon om at deltakerne erfarer valget mer som et grensetilfelle, en opplevelse av å være «betwixt and between», enn et normbrudd.