Å ta vare på andre versus å ta vare på seg selv: Selvomsorgens betydning for psykoterapeuters yrkesutøvelse

Abstract

Å ta vare på andre versus å ta vare på seg selv kan anses som «det store menneskelige drama». For psykoterapeuter som bruker seg selv i det endringsfremmende arbeidet blir denne balansegangen av stor betydning. Å møte en annen med genuin empati, respekt og interesse krever at psykoterapeuten først tar vare på sitt eget selv. Psykoterapi er en toveis relasjon mellom to subjekter som gjensidig påvirker hverandre. Psykoterapeuten blir uunngåelig berørt i møtet med pasienten samtidig som terapeutens subjektivitet påvirker kvaliteten på relasjonen. Denne teoretiske undersøkelsen belyser selvomsorgens betydning for psykoterapeuters yrkesutøvelse. Formålet med undersøkelsen er å legitimere nødvendigheten av selvomsorg. Problemstillingen er: 1) Hvordan kan det å være psykoterapeut påvirke oss som mennesker, både positivt og negativt? 2) Betydningen av selvomsorg i lys av den terapeutiske relasjon, og 3) Hvilke sentrale tilnærminger til selvomsorg for psykoterapeuter finnes? Problemstillingen undersøkes gjennom empiriske studier og erfaringsbasert kunnskap samt ved hjelp av følgende terapitradisjoner og posisjoner: nevropsykologiske, psykodynamiske, intersubjektive og eksistensiell-humanistiske. Vi analyserer og diskuterer videre barrierer mot selvomsorg, gevinster ved selvomsorg og selvomsorg i et yrkesetisk perspektiv. Gjennom undersøkelsen kommer det frem at psykoterapeutyrket er berikende og meningsfullt, men også emosjonelt tyngende og kan ha helseskadelige konsekvenser som potensielt kan påvirke terapiutfall. Vi påvirkes av arbeidet i større grad enn vi tror, blant annet gjennom kroppens nevrofysiologi. Vi finner at selvomsorgstilnærminger som går igjen i litteraturen er bevissthet, inkludert mindfulness og selvmedfølelse, balanse, fleksibilitet, profesjonell utvikling, kroppslig ivaretakelse, sosial støtte og spiritualitet. Vi konkluderer med at psykoterapeutens personlige egenskaper, livskvalitet og terapeutisk tilstedeværelse påvirker arbeidsalliansen og terapiutfall. Gjennom undersøkelsen understrekes betydningen av å vedlikeholde en aktiv tilnærming til selvomsorg gjennom hele yrkeskarrieren, både for psykoterapeuten selv og som et etisk imperativ for å gi pasienten best mulig hjelp. Undersøkelsen impliserer at selvomsorg bør være et fokus i alle områder av psykoterapeutisk virksomhet.