Abstract
Artikkelen drøfter om domstolene, i saker om statsansattes stillingsvern, har kompetanse til å avveie virksomhetens behov mot individuelle rimelighetshensyn. Forfatteren argumenterer for at slik rimelighetsprøvelse er det alminnelige rettslige utgangspunktet, og fint kan forenes med en forvaltningsrettslig tilnærming. Den nye statsansatteloven § 19 (2) annet punktum begrenser prøvelsen ved oppsigelse på grunn av virksomhetens forhold, og HR-2017-2479-A Major tilsier visse begrensninger ved avskjed på grunn av «uverdighet». Men for øvrig anses verken statsansatteloven, forvaltningsrettslige prinsipper eller hensynet til statens særpreg å gi grunnlag for begrenset prøvelse. Forfatteren retter også en skarp kritikk mot den nevnte begrensningen i statsansatteloven og anbefaler at den oppheves.