Abstract
I denne masteroppgaven er tre ulike saker som alle handler om voldtekt, analysert. Disse tre er de som i oppgaven blir omtalt som Kopseng-saken, Hemsedal-saken og Weinstein-saken – saker som er store både i omfang og omtale. Til sammen består analysematerialet av tolv artikler fra fire norske aviser på nett. Motivasjonen for oppgaven har vært å studere hvilke holdninger til voldtekt og voldtektsmyter som er synlig i de mest utpregede diskursene. I tillegg ser studien på hvilke redaksjonelle dilemmaer de ulike redaksjonene kan ha stått overfor i pressedekningen av de tre sakene. Ved å ha benyttet diskursanalyse som metode, er det argumentert for at de diskursene som er synligst er: voldtekts-diskursen, troverdighetsdiskursen, glamoriserings-diskursen og åpenhets-diskursen. Voldtektsmyter er mest fremtredende når det handler om troverdighet. I saker uten rettskraftige dommer, kan voldtektsbegrepet underkommuniseres. Redaksjonelle dilemmaer mediene kan ha stått overfor handler om når det er presseetisk riktig å offentliggjøre navn, hvem som som skal få uttale seg og om skillet mellom fakta og påstander er tydelig nok. Makten til pressen ligger i hvordan saken formidles – så fremt kildene ikke får styre narrativet.
Three different big rape cases have been analyzed in this MA Thesis. These go by the following names: The Kopseng case, The Hemsedal case and The Weinstein case, and have all been featured extensively in the Norwegian media press. The analysis is based on twelve published news articles online. The motivation behind this thesis was to study to which extent attitudes toward rape and rape myths are visible in the most noticeable discourses. In addition, the study also looks into potential journalistic dilemmas, when covering the three cases. By using discourse analysis as method, it has been argued that the discourses that are most visible are: The rape discourse, the credibility discourse, the glamorization discourse and the openness discourse. Rape myths are most prominent when it comes to credibility. In cases without a rape sentence, the rape term can be under-communicated. The potential journalistic dilemmas which may have occurred are whether or not to publish names, who is to speak, and whether the distinction between facts and claims is clear enough. The power of the press lies in how the matter is conveyed – as long as the sources do not control the narrative.