Abstract
Formålet med denne studien har vært å undersøke klasseromspraksiser knyttet til Henrik Ibsens tekster. Med fagfornyelsen i full anmarsj er bruken av eldre litteratur i klasserommet og kanon i skolen på ny et samtaletema. Likevel, basert på norskfaget nyeste høringsutkast, ser det ut til at det ikke er noe som tyder på at litteraturhistorien er på vei ut av skolen. Dermed er det behov for at lærere hjelper elevene med å gjøre Henrik Ibsens tekster mer tilgjengelige for dem. Med dette som mitt utgangspunkt har oppgavens problemstilling vært som følger: Hva gjør lærere for at elever skal oppleve Henrik Ibsens tekster som relevante? For å oppnå et svar på gitt problemstilling valgte jeg å benytte meg av et kvalitativ forskningsdesign, der jeg observerte to læreres undervisningsperioder knyttet til hvert sitt drama skrevet av Henrik Ibsens, og gjennomførte et lengre intervju med hver av informantene. Gjennom en tematisk analyse har jeg funnet at lærere gjør flere ting for å at elevene skal oppleve Henrik Ibsens tekster som relevante. Først av alt kommer det fram at lærerne har en målbevisst holdning når de underviser i sine undervisningsperioder, og at de bruker Ibsens tekster til å illustrere et angitt poeng heller enn å lese et av hans klassiske dramaer fordi litteraturhistorien fordrer at man er innom realismen. Videre fant jeg at lærerne skaper relevans for elevene gjennom flere aspekter, slik som samtaler bygget på elevenes forforståelse, gjennom tematisk fokus eller populærkultur eller gjennom samtidslitteratur. Til slutt finner jeg også at undervisningen lærerne gjennomfører virker å ivareta dybdelæring når dybde i møte med teksten sikres gjennom flere aspekter.