Abstract
Oppgaven er en kvalitativ studie av barn og foreldre bosatt på Grünerløkka, og hvordan de bruker og opplever de urbane uteområdene. Myndighetene har et uttalt mål om at flere barnefamilier skal bosette seg i indre by i Oslo. Ved å studere livsstilen til barnefamilier på Grünerløkka, kan det bidra til å belyse noen av behovene til barnefamilier i byen. Tidligere studier viser i tillegg at stadig færre barn leker ute uten at en voksen er med. Med bakgrunn i dette har jeg med en empirisk tilnærming ønsket å formidle familienes fortellinger og opplevelser knyttet til det å bo og bruke Grünerløkkas uteområder. Fokuset i oppgaven er barns romlighet, hvilke steder som er viktig for barna og foreldrene, og foreldrenes restriksjoner knyttet til bruk av de urbane uteområdene. Familienes motiv for å bo i byen, henger sammen med hvordan de opplever Grünerløkka. Jeg finner at familiene opplever Grünerløkka som et fint sted for barn å vokse opp, men trekker likevel frem noen negative sider ved bylivet: ungdomsgjenger, langere og fremmede. I tillegg finner jeg at noen sosio-romlige konflikter kan oppstå når flere mennesker må bruke de samme områdene i den tette byen. Voksnes dominerende bruk av for eksempel Sofienbergparken (”offentlig utested”), kan virke ekskluderende for barn og deres behov for gode uteområder. Jeg finner at barna i studien har behov for rom i byen hvor de kan gjøre ”ingenting”, altså manipulerbare rom der de kan skape sine egne miljøer eller bare ”henge”. Samtidig finner jeg at samhold og fellesskap er viktig for familiene, som en trygghet når barna skal begynne å navigere i byen på egenhånd.