Marginaliserte småkonger - politisk ekstremisme i Glåmdalen og Sør-Østerdalen på 1930-tallet.

Abstract

Glåmdalen og Sør-Østerdalen ligger sør-øst i Hedmark fylke, og i mellomkrigstiden var dette et område som var hardt rammet av den økonomiske krisen. En serie arbeidskonflikter på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet la deretter grobunn for politisk ekstremisme i området som utover 1930-tallet i all hovedsak var representert av Norges Kommunistiske Parti og Nasjonal Samling. Oppgavens tittel er Marginaliserte Småkonger, noe som kort oppsummerer situasjonene til både NKP og NS i Glåmdalen og Sør-Østerdalen. Til tross for arbeidskonfliktene, sosiale motsetninger og den økonomiske krisen, forble politisk ekstremisme et marginalt fenomen i området helt frem til krigsutbruddet 9. April 1940. Oppgaven undersøker først hvordan NKP falt sammen i området mellom stortingsvalgene i 1930 og 1933 grunnet en lite konstruktiv ultra venstrekurs. Partiet mistet de fleste representantene sine i de lokale kommunestyrene, samtidig som det falt ut av Stortinget. I denne perioden meldte flere lokale kommunister overgang til DNA, siden de så på dette som et mer konstruktivt og slagkraftig parti enn NKP. Deretter undersøker oppgaven hvordan NS etablerte seg i området fra det ble startet i 1933 og frem til stortingvalget i 1936, og hvilke enkeltpersoner som tok initiativ for partiet. Så vil NKP mellom 1934 og 1936 bli undersøkt, som var en periode hvor kommunistene greide å innhente seg i Glåmdalen og Sør-Østerdalen etter nederlagene mellom 1930 og 1933. Deretter vil oppgaven ta for seg begge partienes nedgang mellom 1936 og 1939 som ble avgjørende for at politisk ekstremisme forble et marginalt fenomen i området på 1930-tallet. NKP appellerte i all hovedsak til skogsarbeidere og småbrukere i området, og kjempet med Arbeiderpartiet om å vinne medlemmer og velgere blant disse to målgruppene. NS appellerte mer bredt til både småkårsfolk og borgerskapet i området, og kunngjorde at de var motstandere av klassekamp. Mens Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene ble mer og mer tilbøyelige til at fagforeninger og arbeidsgiverforeninger skulle forhandle frem lønnsavtaler i det lokale arbeidslivet, sto både NKP og NS for en mer konfronterende stil i arbeidskonflikter. Dette bidro til at begge partiene fremstod som lite konstruktive for flertallet av velgerne i området. Dette bidro igjen til at de enten i hovedsak tiltrakk seg radikalt innstilte målgrupper, eller avhengig av en lokal anerkjent opinionsleder for å få gjennomslag.