Hide metadata

dc.contributor.authorAlm, Kristine Elise
dc.date.accessioned2019-08-21T23:46:29Z
dc.date.issued2019
dc.identifier.citationAlm, Kristine Elise. Variasjon i serotonintransportørgenet SLC6A4 og betydning for terapisvikt av escitalopram. Master thesis, University of Oslo, 2019
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/69290
dc.description.abstractHENSIKT: Serotonintransportøren (SERT) er kodet av SLC6A4-genet. De mest karakteriserte genetiske variasjonene i promotorregionen til SLC6A4 er 5-HTTLPR (‘serotonin transporter gene-linked polymorphic region’) og singel-nukleotid polymorfismen, rs25531 A til G, hvor samlet genotype av disse predikerer om man har lavt, intermediært eller høyt uttrykk av SERT. Enkelte studier har rapportert at pasienter med lavt SERT-uttrykk er mer utsatt for nedsatt effekt og bivirkninger av selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI’er). Det finnes derimot en del motstridende studier. Dette kan skyldes at de fleste studier ikke har inkludert mutasjonen rs25531 i tillegg til 5-HTTLPR. Hensikten med denne studien var derfor å undersøke om genetisk variasjon i SERT-uttrykk (SLC6A4-genotype), inkludert mutasjonen rs25531, var forbundet med terapisvikt av escitalopram i et stort pasientmateriale. METODE: Studien var basert på eksisterende data fra utførte laboratorieanalyser og biobankede prøver ved Senter for psykofarmakologi (SFP), Diakonhjemmet sykehus. Fra laboratoriedatabasen ble det hentet ut lister over pasienter som hadde utført serumkonsentrasjonsmålinger av escitalopram i perioden 01.2005-10.2018. I tillegg ble det for disse escitaloprambrukerene hentet ut analysehistorikk over eventuelle andre antidepressiva og antipsykotika som var blitt målt i samme periode, samt genotype av SLC6A4 (5-HTTLPR), CYP2C19 og CYP2D6 (tilgjengelig fra 01.2012). Det primære endepunktet på terapisvikt var om escitaloprambrukere hadde byttet til et nytt antidepressiv innen 1 år etter siste serumkonsentrasjonsmåling av escitalopram. Pasienter identifisert som «byttere», samt et tilfeldig utvalg av «ikke-byttere», med lik fordeling av kjønn, alder og CYP2C19-genotype som byttegruppen, ble tilleggsanalysert for rs25531. Fordelingen av SLC6A4-genotype (inkludert rs25531) ble sammenliknet mellom byttere og ikke-byttere. Sammenlikninger ble også utført i subgrupper under 55 år uten historikk som antipsykotikabrukere (antatt unipolar, endogen depresjon). Sekundært ble det også undersøkt om SLC6A4-genotype var assosiert med byttemønster, behandlingsintensitet (døgndose) av escitalopram og manglende etterlevelse blant escitaloprambrukere. RESULTAT: Totalt ble data fra 2404 unike escitaloprambrukere ekstrahert fra TDM-databasen. Av disse hadde 277 av pasientene (11,5%) byttet fra escitalopram til et nytt antidepressiv innen ett år etter siste serumkonsentrasjonsmåling av escitalopram. Det ble observert en ikke-signifikant økning av lavuttrykks SERT-fenotype blant byttere sammenliknet med ikke-byttere (25,6% versus 21,6%, p=0,433). Den observerte forskjellen var større blant pasienter under 55 år, uten bruk av antipsykotika, men fortsatt ikke signifikant (27,7% versus 17,9%, p=0,222). I tillegg ble det observert ulikt byttemønster avhengig av SLC6A4-genotype, der blant annet flere med lavuttrykks SERT-fenotype byttet til bupropion. Videre ble det observert, blant byttere, at pasienter med lavt SERT-uttrykk ble dosert signifikant lavere enn pasienter med høyt SERT-uttrykk (p=0,001). I tillegg ble det observert en ikke-signifikant økning av lavuttrykks SERT-fenotype blant pasienter med manglende etterlevelse sammenliknet med pasientene som ikke hadde manglende etterlevelse (24,7% versus 18,8%, p=0,063). KONKLUSJON: Dette masterprosjektet viste ingen signifikant sammenheng mellom SLC6A4-genotype og studiens primære endepunkt på terapisvikt av escitalopram, målt som bytte fra escitalopram innen ett år etter siste serumkonsentrasjonsmåling av escitalopram. Det ble likevel observert tendenser til at pasienter med lavt SERT-uttrykk oftere byttet fra escitalopram og i større grad hadde manglende etterlevelse, samt ble dosert signifikant lavere sammenliknet med pasientene med høyt SERT-uttrykk. Det ble i tillegg observert forskjeller i byttemønster avhengig av SLC6A4-genotype. Dette kan samlet sett tyde på at pasienter med lavt SERT-uttrykk har dårligere tolerabilitet for escitalopram, men dette bør studeres nærmere i større pasientgrupper, der SLC6A4-genotype inkluderer rs25531 og årsak til bytte registreres.nob
dc.language.isonob
dc.subjectSSRI
dc.subjectrs25531
dc.subjectSERT
dc.subject5-HTTLPR
dc.subjectantidepressiva
dc.subjectfarmakogenetikk
dc.subjectescitalopram
dc.subjectserotonintransportør
dc.subjectTDM
dc.subjectfarmakodynamikk
dc.subjectSLC6A4
dc.titleVariasjon i serotonintransportørgenet SLC6A4 og betydning for terapisvikt av escitalopramnob
dc.typeMaster thesis
dc.date.updated2019-08-21T23:46:29Z
dc.creator.authorAlm, Kristine Elise
dc.date.embargoenddate3019-05-15
dc.rights.termsDette dokumentet er ikke elektronisk tilgjengelig etter ønske fra forfatter. Tilgangskode/Access code A
dc.identifier.urnURN:NBN:no-72476
dc.type.documentMasteroppgave
dc.rights.accessrightsclosedaccess
dc.identifier.fulltextFulltext https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/69290/1/Masteroppgave-Kristine-Elise-Alm-2019.pdf


Files in this item

Appears in the following Collection

Hide metadata