Abstract
I denne oppgaven gjør jeg en affektiv narratologisk analyse av Christian Krohgs Albertine (1886) og Amalie Skrams Lucie (1888), med vekt på emosjonenes betydning i det narrative forløpet. Jeg bruker teorier som fokuserer på affektive eller emosjonelle rom, følelsesmessige scripts, samt følelser knyttet til makt. Begge romanene har naturalistiske trekk, med en deterministisk logikk hvor arv og miljø er avgjørende for utfallet. Jeg vil i denne oppgaven derimot fremheve emosjonenes betydning, også som en del av miljøet. Jeg problematiserer gjennom oppgaven oppfatningen av følelser som subjektive uttrykk, og ser på følelser på et større nivå. Første del har fokus på det romlige, og jeg analyserer ulike emosjonelle eller affektive rom i de to romanene, samt det større historiske og kulturelle rommet som Lucie og Albertine befinner seg i. I andre del av analysen ser jeg på følelsesmessige scripts, og hvordan karakterene preges av faste scripts som blir avgjørende for deres emosjonelle utfoldelse, og dermed også deres sosiale muligheter. I siste del ser jeg på følelser og affekter knyttet til makt, og hvordan en avgrensing av aksepterte emosjoner brukes for å oppnå og opprettholde et emosjonelt makthegemoni både på familie- og samfunnsnivå. Jeg leser de to romanene noe komparativt underveis, før jeg til slutt sammenfatter og sammenligner ytterligere i avslutningen.