Abstract
I 1999 ble et nytt økonomisk samarbeid dannet i Europa - The Economic and Monetary Union (EMU) - den såkalte eurosonen. Teorien om optimale valutaområder (OCA-teorien) har siden 1960-tallet fungert som et sett med økonomiske, politiske og strukturelle kriterier som bør oppfylles for å etablere valutasamarbeid i et geografisk område. Et slikt valutasamarbeid innebærer at medlemslandenes pengepolitiske uavhengighet bortfaller, og i forbindelse med forekomsten av tilbuds- og etterspørselssjokk blir kravene som stilles til fleksibilitet og symmetri på tvers av landene i samarbeidet derfor desto viktigere. Den globale finanskrisen (2008-2009) genererte imidlertid asymmetriske effekter innad i EMU, og jeg finner i analysedelen av oppgaven at fleksibilitetsforskjeller mellom arbeidsmarkedene i den sørlige (periferien) og nordlige (sentrum) delen av Europa kan pekes på blant hovedårsakene. Denne infleksibiliteten er sammensatt av flere aspekter, men påvirkes i størst grad av institusjonell struktur. Følgelig forårsaket fleksibilitetsmanglene i periferien sterk pris- og lønnsvekst og svekket konkurranseevne. Eksporten ble dermed erstattet av høy importaktivitet, og landene måtte finansiere sitt høye aktivitetsnivå ved hjelp av store låneopptak. Dette ga flere av landene store gjeldsproblemer i årene etter. Formålet med denne oppgaven er å se nærmere på OCA-kriteriene med et makroøkonomisk blikk, før jeg identifiserer arbeidsmarkedsfleksibiliteten og demonstrerer hvordan den førte til økt asymmetri i euroområdet. Et modifisert teoretisk AD-AS-rammeverk benyttes i analysen av denne asymmetrien, mens relevante indikatorer, fortrinnsvis innhentet fra Macrobond, underbygger de mønstrene som observeres.