Abstract
Da Augustus avgikk ved døden i år 14 endte Tiberius opp som princeps, statens førstemann. Selv om Augustus’ styre markerte slutten på republikken var det først ved maktoverføringen til Tiberius det dynastiske aspektet i principatet ble realisert. Det var ingen selvfølgelighet at Tiberius, eller noen andre, skulle overta makten som Romerrikets princeps etter Augustus’ dødsfall, ei heller var det gitt at Tiberius ville inneha et tilsvarende maktgrunnlag som Augustus hadde innehatt. Dette fremstår således som det endelige dødsstøtet til republikken og en tydelig overgang til et nytt politisk system, noe som gjør en analyse av maktstrukturene i perioden svært interessant. Denne oppgaven tar for seg maktforholdene i det tidlige principatet under Tiberius, altså i perioden 14-37. Oppgavens mål er å belyse hvordan aktører i denne perioden var i stand til å tilegne seg og utøve makt. For å undersøke dette har oppgaven benyttet nettverksanalyse for å gjennomføre nærstudier av tre sentrale politiske aktører: Gnaeus Piso, Aelius Seianus og Tiberius. I disse nærstudiene har oppgaven undersøkt betydningen av vennskap, familie, patron-klient-forhold og politiske partier for aktørenes tilegnelse og utøvelse av makt. På bakgrunn av funnene i denne oppgaven ser vi at aktører måtte inneha et formelt maktgrunnlag for å kunne utøve makt. Tilegnelsen av et slikt maktgrunnlag ser derimot ut til å styres av mer uformelle strukturer. I denne sammenhengen er det to aspekter som skiller seg ut som særlig viktige: 1) Familiebakgrunn, og 2) en relasjon til princepsen, eller en annen sentral aktør, som venn eller klient. På bakgrunn av denne oppgaven ser politiske faksjoner ut til å ha spilt en mindre rolle i principatet. Det fremstår som mer hensiktsmessig å forstå grupperinger rundt sentrale aktører i det tiberiske principatet som sammensatte sosiale nettverk bestående av enkeltindivider, ikke som vedvarende grupper med et felles politisk mål.