Abstract
Terror Management Theory (TMT) har i over 30 år studert de kognitive og atferdsmessige effektene av å bli gjort oppmerksom på sin egen død, referert til som dødssaliens (eng. mortality salience). Helt siden Ernest Becker i 1973 skrev «The Denial of Death», et grensesprengende psykofilosofisk verk om dødens plass i vår psyke, har antagelsen vært at vi uansett selvrapportert holdning til døden vil være påvirket av den som et mentalt konstrukt. Rasjonalet i dette er at vi er det eneste dyret som kan reflektere over døden (heller enn å kun reagere på reelle trusler), og dermed er døden alltid psykologisk sett med oss siden det er et så sentralt fenomen for alle levende vesener. Resultatet av Beckers innlegg har vært at TMT har fokusert på forskjeller i hva som skjer når mennesker opplever dødssaliens versus når de ikke gjør det. I denne oppgaven utfordres heller selve grunnantagelsen om at dødsangst er et statisk konstrukt, og det presenteres tre eksperimenter der vi manipulerer dette kognitive biaset, samt ser på både objektive og selvrapporterte effekter av en slik intervensjon. Resultatene impliserer at man kan endre biaset slik at deltagere ikke lenger prosesserer døden annerledes enn nøytrale stimuli, og at dette igjen leder til at de ikke lenger tenker/er oppmerksomme på døden selv når de blir forsøkt gjort oppmerksomme på den. Såkalt implisitt dødsangst blir altså foreslått flyttet fra noe allment og uunngåelig til noe som kan behandles med en avgrenset intervensjon.