Abstract
Kjelsvika III ligger på en stor, nordvestvendt terrasse innerst i Kjelsvika, på vestsida av denne. Terrassen ligger øst for et lite bekkedrag, ca 10-10,5 moh., med en parallell, noe lavereliggende, langsmal (ca 9 moh., inntil 7 m bred) terrasse langs ytterkanten av denne, nedenfor en delvis markert brink mellom øvre og nedre terrasse. Lokaliteten er dermed naturlig topografisk avgrensa, ca 12-15 m bred og 30-35 m lang i nordøstlig-sørvestlig retning. Totalt utgjør flata dermed ca 400-450 m². Herfra er det godt utsyn over Kjelsvika i øst og østre deler av Lundevågen mot Naudodden i nord, mens utsynet begrenses av høydedraget vest for bekken i vest. Boplassen var først antatt å være uforstyrra, men den viste seg likevel å være dyrka etter å ha torva av lokaliteten ved hjelp av gravemaskin. Sju rydningsrøyser (fire sikre, tre usikre) blei påvist på den øvre terrasseflata. Her var det grunne lag av løsmasser med grunnfjell bare ca 20-30 cm under torvoverflata. Det meste av løsmassene på den øvre flata var derfor blitt forstyrra som følge av dyrkninga. På den nedre terrassen var morenemassene tykkere, så utgravinga av lokaliteten blei konsentrert til denne lavereliggende, langsmale terrassen, hvor sjansen var større for å undersøke boplasslag som var uforstyrra av dyrkning. De utgravde delene blei gravd i hele metersruter i inntil fire 10 cm tykke mekaniske lag. Massene blei sålda gjennom såld med 4x4mm maskevidde. Området som blei gravd ut på denne måten utgjør til sammen 62,5 m², men ikke alle ruter blei gravd i fire fulle lag. Totalt blei 12,05 m³ gravd og sålda manuelt. Kjelsvika III er en boplass med materiale som viser til gjentatte besøk gjennom flere deler av steinalderen. Funnmaterialet er stort og omfatter totalt 51.122 enkeltfunn, inkludert prøver og funn fra registrering i 2003. Flint utgjør 99,5% av de littiske funna. Ingen funn kan dateres typologisk til tørkopfasen. Blant gjenstandene er det både nøstvetøkser, trinnøkser og mikroflekker (totalt 1702 mikroflekker i flint) som kan dateres til nøstvetfasen. Et ildsted er 14C-datert til sein nøstvetfase. Det foreligger ingen 14C-dateringer til den etterfølgende kjeøyfasen, men blant lokalitetens ca hundre sikre pilspisser er en tredjedel tverrpiler. Enkelte enegga spisser, kanskje også en del A-piler, kan også være fra denne perioden. Tyngdepunktet i materialet ligger likevel trolig i TN-MNa. Totalt over 1000 flekker og de fleste av de over 50 A-pilene kan plasseres i denne fasen, selv om også bruken av tverrpiler kan strekke seg inn i MNa. Et ildsted er også 14C-datert til sein MNa. Endelig foreligger det en 14C-datering fra en kokegrop til sein SN. I tilknytning til denne gropa blei det funnet omkring 150 skår keramikk som ut fra karform og funnkontekst antas å være samtidig med dateringa. Ingen andre funn kan sikkert sies å være fra samme fase. Endelig er det påvist flere strukturer (kokegroper) med 14C-dateringer til romertid og folkevandringstid. Et lite antall keramikkskår er de eneste gjenstandene som tilhører denne bruken av lokaliteten. Ved siden av de 11 påviste kullholdige strukturene blei det også påvist et rydningsrøysfelt med sju røyser og et dyrkningslag som trolig dateres til eldre jernalder.
Prosjektleder: Inger Marie Berg-Hansen.