Abstract
Overenskomst om statsløses stilling av 1954 (Statsløskonvensjonen) er det eneste stedet hvor definisjonen av begrepet «statsløs» er nedfelt i folkeretten. Definisjonens ordlyd er gyldig på tre forskjellige språk, med en noe ulik ordlyd. Ved statsløshetsvurderinger kan ulikheten i ordlyden føre til forskjellige resultater for personer i samme situasjon. Oppgaven undersøker om ordlydsforskjellen løser seg selv de lege lata i folkeretten. Oppgaven undersøker også hvordan definisjonen av statsløs i Statsløskonvensjonen brukes og tolkes i norsk rett. Oppgavens tese er at tolkning og bruk av definisjonen av statsløs i folkeretten og norsk rett bør være sammenfallende.