Abstract
For noen få år siden ble de helleristninger av sydskandinaviske former ( «bronsealderristninger» eller «jordbruksristninger» osv.) som var kjent på det indre Østlandet, presentert samlet i en publikasjon. Det var et hasardiøst prosjekt i forhold til eventuelle forventninger om å kunne gi en holdbar og uttømmende oversikt, og for sikkerhets skyld ble det understreket at det nok ville bli gjort nye ristningsfunn (Østmo 1990, s. 22, 48 og 79). Det skulle ikke gå lang tid før det skjedde. Både rene skålgropfelt og felt med figurer er funnet, men her er det de nye figurfunnene som er emnet. De er funnet der man vel måtte vente det mest, nemlig på Dalbo i Bærum, som mer og mer fremstår som den rikholdigste helleristningsforekomsten som kjennes på det indre Østlandet (fig. 1). De nye funnene er i seg selv interessante nok til at de bør gjøres kjent, men de gir også en ganske kjærkommen anledning til å tenke over helleristningenes kulturhistoriske betydning på det indre Østlandet en gang til. Noe slags siste ord i saken har jeg ingen ambisjoner om at dette skal være - enda flere ristninger kommer til å bli funnet, og tolknings- og forståelsesprosessen vil nok fortsette lenge ennå. I denne boken vil jeg, blant mange muligheter, ta for meg fire temaer som er inspirert av de nye funnene på Dalbo. Det er først en redegjørelse for de nye funn med beskrivelse og gjengivelse. Deretter følger en diskusjon av en del forhold vedrørende eldre jernalders skipshistorie med utgangspunkt i skipsfigurene på Dalbo, særlig den nye figuren Dalbo 11/8. Så kommer en vurdering av dateringsforholdene, og til slutt tar jeg for meg ristningstradisjonen i Bærum som eksempel på et «forsinket» kulturelt marginalfenomen. Det kan kanskje forekomme tvilsomt om disse temaene har noe særlig med hverandre å gjøre bortsett fra å handle om Dalboristningene, men fremstillingen vil forhåpentligvis vise hvordan det ene leder over i det andre - hvordan tolkning, datering og kulturhistorie henger nøye sammen.