Abstract
På grunnlag av en prosjektskisse som var utarbeidet 1. 1988, sendte Universitetets Oldsaksamling den 14.4.1989 søknad til NAVF om å få bevilget midler til prosjektet «Gården i forhistorisk tid og middelalder lokaliseringskriterier». Melding om at bevilgning var gitt kom fra NAVF med brev den 18.5.1989. Det tok av forskjellige årsaker litt tid å få ansatt en forsker til å arbeide med prosjektet, men fra 1.4. 1990 var forfatteren ansatt for å løse oppgaven. I forarbeidene til prosjektet sies følgende om målsetningen for arbeidet: «Gjennom prosjektet ønsker vi å få samlet opplysninger om den type data og de metoder som er kjent eller som kan skaffes fram gjennom prosjekt et, som er relevant for lokaliseringen av gården i forhistorisk tid og middelalder. Målet er å få fram et sluttprodukt som kan tjene som en form for håndbok på dette feltet innenfor fornminneforvaltningen» (prosjektsøknaden til NAVF fra Universitetets oldsaksamling v. Egil Mikkelsen 14. april 1989). Når et slikt prosjekt kan oppfattes som en aktuell oppgave, skyldes det forhold som Mikkelsen beskriver slik i den omtalte første prosjektskissen, datert 31.05.1988: «Bosetningshistorie i forhistorisk tid har i største delen av Norge i over hundre år vært basert på studier av gravfunn og gravminner, mens middelalderbosetningen særlig har vært utforsket ved hjelp av skriftlige kilder. Arkeologer har dominert forskningen innenfor forhistorisk tid, mens historikere har drevet det meste av den bosetningshistoriske forskningen innenfor senere perioder. En slik utvikling har flere årsaker. En av dem er at gravminner fra bronsealder og jernalder, i form av bl. a. gravhauger og -røyser, er lette å erkjenne, og de inneholder ofte klart definerte og daterbare gjenstander; de framtrer som synlige fornminner. Boplasspor derimot, framtrer ofte uten synlige spor på markoverflaten, eller de er vanskelige å erkjenne, og gjenstandene som finnes i dem kan virke simple og er ofte vanskeligere å datere enn gravfunnene. Fordi en kjenner så få tufter, har en måttet bruke andre elementer for å lokalisere bosetningen. Fra perioder som f. eks. yngre steinalder er både graver og boplasser knyttet til jordbruks- eller gårdsbosetning svært sjeldne. Når det gjelder middelalderen, er det ofte store mangler i det skriftlige kildematerialet, og feilkildene er mange, ikke minst når det gjelder å datere bosetningsenhetene. Dette betyr for det første at det arkeologiske kildematerialet vi i dag kjenner til er lite representativt for bosetningen, både geografisk og ikke minst rent kvalitativt. For det andre betyr det at store mengder data og kunnskap går tapt fordi boplasspor ødelegges uten at de blir oppdaget eller undersøkt.»