Abstract
Denne studien handler om hvordan IT-konsulenter deler kunnskap seg i mellom i arbeidshverdagen, og hvordan det tilrettelegges for kunnskapsdeling i et IT-konsulentselskap hvor konsulentene organiseres i prosjektbaserte team. Målet er å undersøke hvordan kunnskapsdelingen er integrert i arbeidsmetodene i prosjekthverdagen, samt hvilke verktøy som benyttes. Det er også et mål å belyse hvilke strategier for kunnskapsforvaltning som selskapet benytter og hvordan det tilrettelegges for kunnskapsdeling på tvers av prosjektene. Ut fra dette er det utledet følgende problemstilling og forskningsspørsmål: Hvordan praktiseres kunnskapsdeling i et IT-konsulentselskap? For å svare på denne problemstillingen har jeg utledet følgende forskningsspørsmål: • På hvilke arenaer deles kunnskap? • Hvilke verktøy står sentralt i kunnskapsdelingen? • Hvilke faktorer hemmer og fremmer denne kunnskapsdelingen? Studien er en kvalitativ casestudie av et norsk IT-konsulentselskap, og analysen baserer seg på åtte kvalitative intervjuer med konsulenter fra ulike fagavdelinger og med ulike stillinger og roller i selskapet. Som underlag for analysen benyttes teoretiske perspektiver på hvordan kunnskap kan forstås som taus kontra eksplisitt, samt om kunnskap er noe enkeltmennesker eller grupper besitter, eller er noe som eksisterer som en del av sosiale praksiser. Her vil også teorier om praksisfellesskap trekkes inn. Det siste forskningsspørsmålet vil også belyses ved hjelp av perspektiver på hvordan organisasjonsformer og trekk ved IT-fagets arbeidsformer, samt organisasjonskultur, kan ha betydning for kunnskapsdeling. Hovedarenaen for kunnskapsdeling er arbeidshverdagen i prosjektene. Her foregår et utstrakt samarbeid basert på mye uformell og muntlig kommunikasjon, samt spontane og mer formelle møter knyttet til en smidig form for programvareutvikling (Scrum). Bruken av digitale verktøy for dokumentasjon og kommunikasjon står også sentralt i kunnskapsdelingen, både i prosjekthverdagen og på tvers i selskapet. Fysisk tilstedeværelse og interaksjon fremstår likevel som viktig for å få til en effektiv kunnskapsdeling og et godt resultat. Dette antyder at mye av den kunnskapen som konsulentene drar nytte av i arbeidet er nært knyttet til praksis. Dette bekreftes også av at det kan være utfordrende å dokumentere kunnskap hvis den skal være gjenbrukbar, da dokumentasjonen fort kan bli for kontekst- avhengig. Konsulentene erfarer også at det er enklere å dele kunnskap med andre dersom kunnskapen er konkret og knyttet til en arbeidsoppgave man arbeider med for øyeblikket. På tvers av prosjektene oppfattes de ledelsesinitierte fagdagene som en viktig aktivitet for å dele kunnskap. Et viktig poeng er at det er de ansatte selv som fyller dem med innhold gjennom å holde foredrag eller workshops. Fagdagene symboliserer på denne måten den kulturen man har for kunnskapsdeling i selskapet, i tillegg til at de har en fellesskapsbyggende funksjon. Fagnettverkene som er opprettet for de fagområdene som selskapet jobber innenfor viser seg i lys av teorier om praksisfellesskap, å ha et uforløst potensial som arena for kunnskapsdeling. Dette kan være forårsaket av at aktiviteten er lav, ettersom at aktivitet i stor grad skjer på frivillig basis utenfor arbeidstid. Det fremstår som viktig for å fremme kunnskapsdeling at det settes av nok tid og ressurser til aktiviteter knyttet til kunnskapsdeling. Det antydes en tendens til at konsulentenes fritid blir en arena for kunnskapsdeling i selskapet, noe som kan sees i sammenheng med et økonomisk press og fokus på fakturerbartid fremfor tilrettelegging for formelle aktiviteter for kunnskapsdeling i arbeidstiden. Min analyse viser at selskapet har en sterk kultur for å dele kunnskap, og det eksisterer en utstrakt forventning om at alle i selskapet skal bidra til kunnskapsdeling. Foredragsformen knyttet til fagdager eller fagkvelder fremstår som den mest vektlagte formen for kunnskapsdeling, mens andre prosesser for kunnskapsdeling virker mindre formaliserte. Modellen for individuell kompetanseutvikling fremstår som mer styrt, da det er strategisk viktig for selskapet at konsulentene har den rette kunnskapen til rett tid. Men hvordan kunnskapen individene tilegner seg gjennom å ta kurs eller delta på konferanser deles utenom praksis i prosjektene, fremstår som mindre målrettet og mer ad hoc preget.