Abstract
"Eg er i kronisk raseri over kritikken – og ‘gud’ hjelpe meg når raseriet går over til depresjon", skrev en opprørt Tor Jonsson i et brev til vennen og bladmannen Paul Breiehagen i desember 1948. Jonsson hadde da utgitt sin tredje diktsamling: Jarnnetter. Den hadde langt fra blitt dårlig mottatt, slik man kanskje kan tro etter utbruddet å dømme. Tvert imot: Lovordene satt løst blant anmelderne i 1948. Det Jonsson raste mot, var det han opplevde som mangel på genuin forståelse hos de profesjonelle leserne:
"Det ser nesten ut til at ein må ha akademisk utdanning for å lære seg til å skjøne lite og skrive dårleg. Jaha, eg har visstnok fått ‘god’ kritikk, etter som folk seier. Den litterære førådskjerringa Eugenia Kielland var som ein engel og ros, ros, ros i mange blad. Men kva i helvete er det dei rosar, når dei ikkje skjønar. Dei er falske, det er saka" (Jonsson sitert etter Kolloen 1999, 225).
© 2018 Oplandske Bokforlag