Abstract
Skattespørsmål knyttet til aksjonærs private bruk av eiendel eid av selskap ble vurdert av Høyesterett i Storhaugen-dommen i 2003 og senere i en rekke dommer. Artikkelen argumenterer for at den såkalte Storhaugen-metoden for verdsettelse av selskapets uttaksverdi var et feilgrep som ikke er gitt noen god begrunnelse. De uheldige løsningene ble videreført og utvidet ved Elysee-dommen i 2014. I stedet for å spørre om en investering konkret er «selskapsfremmed», bør problemstillingen være om investeringen var forretningsmessig forsvarlig, uansett om aksjonær eller andre bruker eiendelen. Forfatteren slutter seg i det store og hele til Bullens syn (i SR 2010 s. 218) om at man bør knytte an til spørsmålet om såkalt strukturell justering i tråd med OECDs retningslinjer for internprising. I en rekke dommer, mange av dem fra lagmannsrettene, er det forutsatt at selskapets rett til fradrag for driftskostnader og avskrivninger er betinget av at selskapet driver virksomhet, noe som ofte ikke er tilfelle når aksjonær bruker selskapets sentrale eiendel. Artikkelen argumenterer for at dette er basert på gal lovtolking og at praksis bør endres umiddelbart. Heller ikke retten til fradrag for realisasjonstap er betinget av at selskapet driver virksomhet. Endelig argumenteres det for at man ikke uten videre kan legge til grunn at aksjonæren kan utbyttebeskattes for samme verdi som er lagt til grunn ved uttaksbeskatning av selskapet.