Abstract
En skulle ikke tro at bruken av en så egentlig alminnelig latinsk konstruksjon som absolutt ablativ ved første øyekast ville skille seg ut i stor grad blant forfattere innenfor den samme sjangeren, men etter å ha funnet til sammen 427 absolutte ablativer i ett verk hver av Sallust, Livius og Tacitus er det merkverdig å se hvor lav hyppighet av absolutt ablativ som forekommer i Sallusts Bellum Catilinae med 66 eksempler og hvor lite variert bruken er i forhold til Livius’ og Tacitus’ mer omfattende bruk med henholdsvis 201 eksempler i Ab urbe condita II og 160 eksempler i Annales I, hvor det virker som Tacitus i særlig grad eksperimenterer med denne konstruksjonen på alle mulige måter, mens det kan virke som Sallust holder seg til det vante og sedvanlige i høy grad og med Livius’ bruk som ett nivå i mellom disse to, nesten ytterpunktene.