Abstract
Bakgrunn og formål I mitt arbeid som spesialpedagog er jeg en del av et utadrettet veiledningsteam. Dette er et tilbud til andre skoler og barnehager i kommunen som ønsker spesialpedagogisk veiledning. Det siste året har veiledningsteamet fått flere henvendelser fra barnehager som ønsker veiledning i forbindelse med autismespekterforstyrrelser (ASF), og da jeg ikke har noen erfaring med tidlig tilrettelegging for barn med ASF valgte jeg å gjennomføre dette prosjektet med sikte om øke egen kunnskap og forbedre egen praksis. Problemstilling og forskningsspørsmål Tidlig innsats for barn med ASF krever tidlig identifisering og tidlig diagnostisering, og fordrer derfor kunnskap om ASF. Forskning anbefaler tidlig intensiv opplæring basert på atferdsanalyse (TIOBA) for barn med ASF, men for at et barn skal få et tilstrekkelig utbytte av TIOBA er det viktig at den riktige hjelpen igangsettes på et tidlig tidspunkt. Kunnskap om ASF, identifisering, diagnostisering og spesialpedagogisk hjelp er alle systemiske faktorer, og på grunnlag av dette lyder prosjektets problemstilling slik; «Hvordan kan tidlig innsats for barn med autismespekterforstyrrelser sikres gjennom systemrettet arbeid?». Metode og utvalg For å undersøke hvordan systemrettet arbeid sikrer tidlig innsats for barn med ASF, valgte jeg kvalitativ metode ved et semistrukturert intervju. Seks ansatte fra seks ulike barnehager ble intervjuet om hvordan de tilrettelegger for barn med ASF. Barnehagene var ordinære uten tilrettelagt avdeling og de ansatte hadde pedagogiske utdannelse, med unntak av en ansatt som var ufaglært. Datamaterialet ble analysert ved en hermeneutisk tilnærming gjennom en abduktiv analyse for å kunne trekke nyanserte slutninger og besvare problemstillingen både med utgangspunkt i datamaterialet og prosjektets teoretiske ramme. Resultater og konklusjon Prosjektets funn pekte på to faktorer som bidro til tidlig innsats for barn med ASF. Den ene faktoren var de ansattes gode arbeidsmiljø, som til tross for en utfordrende arbeidssituasjon sørget for en motstandsdyktighethos de ansatte. Den andre faktoren viste at i kommuner der PPT er avventende i forbindelse med diagnostisering, var fastlegene raske med å henvise barna til videre utredning. Prosjektets øvrige funn fastslo at det forelå store systemiske mangler som hindret tidlig innsats for barn med ASF i barnehagene. Barnehagene hadde ikke tilstrekkelig kompetanse for å sikre tidlig identifikasjon av vansker og tidlig diagnostisering av ASF. PPT manglet også kompetanse om ASF, noe som kunne gjøre rådgiverne usikre i forbindelse med utredning av vansker. Barnas tilbud om spesialpedagogisk hjelp var mangelfullt, da de som gjennomførte hjelpen ikke hadde spesialpedagogisk kompetanse. De ansatte fikk heller ikke veiledning fra PPT, da PPT i hovedsak brukte sin tid på sakkyndighetsarbeid. PPT manglet sentrale føringer for hva deres systemrettede arbeid skal inneholde og hvordan det bør gjennomføres. I motsetning til PPT ga spesialisthelsetjenesten barnehagene tett oppfølging og god opplæring. I tillegg til manglende veiledning og oppfølging av den spesialpedagogiske hjelpen, opplevde barnehagene en alvorlig bemanningsproblematikk som vanskeliggjorde opplæring av ansatte og den helhetlige ivaretagelsen av barna. Det kunne stilles spørsmålstegn ved forsvarligheten til det generelle tilbudet til barnehager med barn med ASF, da kommunene som skulle sørge for forsvarlig drift hadde kjennskap til barnehagenes vanskelige situasjon.