Abstract
I denne masteroppgaven har jeg undersøkt hvordan sju lærere som underviser i norsk på ungdomstrinnet bruker utdrag fra skjønnlitterære tekster i litteraturundervisningen. Utgangspunktet for oppgaven er knyttet mot debatt rundt fagfornyelsen. Hvordan skal framtidens norskfag se ut? Hva skal ut, hva skal inn og hva skal beholdes? Tanken bak dette er å undersøke hvordan lærere reflekterer og bruker utdrag og hele tekster av skjønnlitterære i undervisningen, for å bevisstgjøre det som leses i undervisningen. Dette har jeg undersøkt med følgende problemstilling: Hvordan reflekterer norsklærerne i ungdomskolen over bruk av utdrag i litteraturundervisningen? Studien har sin forankring i norsk didaktikk. Gjennom pedagogisk teori belyser studien hvordan et lite utvalg av lærere bruker læreplaner i norskfaget som bakgrunn for hvordan de jobber med skjønnlitterære utdrag. Kapitlene tidligere forskning og teori tar for seg ulike aspekter ved lesingen som kan besvare problemstillingen, og brukes som grunnlag for å analysere hvordan mine funn sammenfaller og skiller seg fra tidligere studiers funn. Måten jeg har undersøkt problemstillingen er gjennom kvalitativ metodikk, og semistrukturerte livsverdensintervjuer. Hensikten er å vise noen konkrete eksempler på, og komme med noen implikasjoner for videre tilnærming til utvikling av læreplaner i norskfaget. Oppgavens hensikt er ikke å komme med generaliserbare resultater til bruk i politisk kontekst, men kan ha implikasjoner for videre forskning og metodikk i politiske prosesser. På mikronivå kan oppgaven komme med noen aspekter til ettertanke for lærere som selv underviser i norskfaget, kanskje primært i grunnskolen. Analysen tar for seg informantenes svar og refleksjoner rundt egen bruk av skjønnlitterære utdrag i undervisningen. Studien viser at lærerne bruker utdrag i undervisningen, med ulik grad av bevissthet. Lærerne viser at utdrag kan fungere godt i praksis, selv om teorien skisserer et annet bilde.