Sammendrag
Bakgrunn: Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) medierer antidepressiv effekt ved å blokkere serotonintransportøren, som regulerer synaptisk serotoninnivå. Genet som koder for serotonintransportøren (SLC6A4) er polymorft, og uttrykk av transportproteinet er knyttet en mutasjon i promotordelen av SLC6A4, som betegnes ’serotonin (5-HT) transporter gene-linked polymorphic region’ (5-HTTLPR). Denne finnes i en Kort (K) og en Lang (L) variant, hvorav K-varianten medfører lavere uttrykk av serotonintransportøren enn L-varianten, noe som potensielt kan påvirke responderbarhet av SSRI-behandling. Hensikten med denne studien var å undersøke om SLC6A4-genotype (5-HTTLPR) er av betydning for terapisvikt ved bruk av escitalopram, som er det mest brukte legemiddelet innen gruppen av SSRI. Metode: Studien benyttet retrospektive data fra rutineanalyser utført ved Senter for Psykofarmakologi, Diakonhjemmet Sykehus. Basert på søk i laboratoriedatabasen (Swisslab II, Roche) ble det inkludert pasienter som hadde utført genotyping av 5-HTTLPR i perioden 2012-2017 og serumkonsentrasjonsanalyse av escitalopram i perioden 2005-2016. I det automatiske søket ble det også lastet ned informasjon fra Swisslab om escitalopramdosering og tid mellom siste dose og prøvetaking ved serumkonsentrasjonsanalyse(r). For hver av de inkluderte pasientene ble det også manuelt hentet ut analysehistorikk (inkludert dato) over andre antidepressiva enn escitalopram som hadde blitt målt ved samme laboratorium i den definerte studieperioden. Terapisvikt ble definert som analyse av ett eller flere antidepressive legemidler enn escitalopram (legemiddelbytte) innen 1 år etter siste serumkonsentrasjonsanalyse av escitalopram (primært endepunkt). Byttefrekvens blant pasienter med 5-HTTLPR K/K-genotype ble sammenlignet med bærere av K/L- eller L/L-genotype. Sekundært ble også daglig dosering av escitalopram og bytte til ulike typer av antidepressiva sammenlignet mellom genotype-subgruppene. Resultat: Totalt 888 pasienter ble inkludert i studien. Av disse var 157 (17,6%) K/K-bærere, mens henholdsvis 455 og 276 var K/L- og L/L-bærere. Det var relativt lik byttefrekvens hos L/L- og K/K- bærere (ca 30%), mens K/L-bærere skilte seg ut med en noe lavere, men ikke statistisk forskjellig byttefrekvens (24%, p>0,30). Det var ingen forskjeller i escitalopramdosering mellom de ulike subgruppene (p>0,9), men det var en signifikant større andel av K/K-bærere (p<0,03) som byttet til antidepressiva som ikke påvirket respons eller reopptak av serotonin. Ved logistisk regresjon ble det også vist at legemiddelbytte generelt var 40% hyppigere blant pasienter over 64 år sammenlignet med yngre pasienter (p<0,05). Konklusjon: Denne studien fant ingen signifikante forskjeller i byttefrekvens av escitalopram hos pasienter med ulik SLC6A4-genotype (5-HTTLPR), men det ble observert forskjeller i hvilke antidepressiva pasientene byttet til avhengig av 5-HTTLPR. Det kan derfor ikke utelukkes at 5-HTTLPR er av betydning for klinisk respons av escitalopram. Klinisk studier bør undersøke nærmere om type antidepressivum bør tilpasses ut i fra SLC6A4-genotype.