Sosial støtte i overgangen til voksenlivet. Enslige mindreåriges opplevelser av sosial støtte og suksessfaktorer for oppfølging.

Abstract

Formålet med studien var å øke kunnskapen om erfaringer med ettervern og betydningen av sosial støtte. Enslige mindreårige som får oppfølging fra barnevernet har blitt skilt fra familien og ofte opplevd tap og potensielt traumatiserende hendelser. Tidligere forskning har vist at overgangen til voksenlivet kan være utfordrende for ungdommer i barnevernet. Samtidig har få studier fokusert på enslige mindreåriges overgang til voksenlivet, som omtales som et område hvor det trengs mer forskning. Dette krever at deres erfaringer undersøkes ved at de enslige mindreårige selv kommer til orde. Studien omfattet semistrukturerte intervju med fem enslige mindreårige mellom 17-20 år med ettervernstiltak, og fokusgruppe. Intervju og fokusgruppe ble undersøkt gjennom en tematisk analyse. Som en forberedelse til studien ble det gjort intervju med ansatte i ettervern. I analysen ble fire overordnede temaer identifisert som gjennomgående i ungdommenes fortellinger: støtte til å håndtere vanskelige følelser; betydningen av en god relasjon; selvstendiggjøring gjennom støtte; medvirkning i ettervernstilbudet. Ifølge ungdommene forutsetter et godt oppfølgingstilbud at de ansatte kjenner dem godt, samt innehar nødvendig kompetanse og forståelse for utfordringer de kan ha som følge av flukt og andre hendelser. De etterlyser også mer involvering i egen oppfølging. Funnene understreker behov for at det legges til rette for samarbeid i relasjonen til ansatte, sosiale aktiviteter og nettverksbygging, samt en veksling mellom selvstendighet og sosial støtte. Selv om ungdommene har positive erfaringer med oppfølging, opplever de ulike utfordringer i ettervernet. Det finnes ikke én tilnærming som passer for alle og arbeid med ungdom handler først og fremst om møtet med hver enkelt. Oppfølging kan være viktig både for den enkelte og samfunnet rundt, og innsatsen kan forstås som et viktig ledd i en større forebygging av marginalisering. Funnene er i stor grad i overensstemmelse med tidligere forskning om ungdom på vei ut av barnevernet. Studien bidrar med kunnskap som kan være nyttig for utvikling av oppfølging- og ettervernstiltak, og resultatene utgjør et grunnlag for videre forskning.

The purpose of the study was to increase the knowledge of experiences of social support. Unaccompanied minors who receive follow-up care from the child welfare system have been separated from their families and often experienced loss and potentially traumatic events. Previous research has shown that the transition to adulthood from care can be difficult. At the same time, few studies have focused on the transition to adulthood among unaccompanied minors, which is referred to as a field where more research is needed. Thus, it is vital that these unaccompanied minors’ experiences are explored. Data was collected by using a semi structured interview with five unaccompanied minors between 17-20 years, and a focus group. Interview and focus group were explored through a thematic analysis. Interviews were conducted with workers in the child welfare system as a preparation for the study. Four themes were identified as continuous in the youths’ narratives: support in dealing with difficult emotions; the importance of a good relationship; developing self-reliance through support; participation in the process of leaving state care. According to the participants, good follow-up care presupposes that the care workers knows them well and possess the necessary skills and understands challenges they may have as a result of migration and other adverse events. Participants also want more involvement in their follow-up care. The findings underline the need for cooperation in the relation to employees, social activities and networking, as well as a balance between independence and social support. Although the youths have positive experiences with follow-up care, they experience different challenges in the process of leaving state care. There is no universal approach to this, and working with youths is primarily about meeting and seeing each individual. Follow-up care can be important both to the individual and society, and can be understood as an important part of a greater prevention of marginalization. Findings in the study are largely consistent with earlier results from research about transitions to adulthood from child welfare experience. The study contributes with knowledge that can be useful in developing further initiatives in the field of follow-up and care leaving. The results form a basis for further research.