Abstract
Rusmiddelavhengighet har de siste 70 årene vekslet mellom en rekke forklaringsmodeller, fra å se avhengighet som en sykdom, en moralsk defekt, et rasjonelt valg med flere. I dag er den biopsykososiale modellen dominerende; en modell som inkluderer biologiske, psykologiske og sosiale faktorer i forståelsen av utviklingen og opprettholdelsen av rusmiddelavhengighet. Denne oppgavens mål er å se på rusmiddelavhengighet og behandling fra et eksistensielt perspektiv, et aspekt som er lite belyst i den medisinske behandlingsmodellen. Denne oppgavens problemstilling fokuserer på om rusmiddelavhengighet kan forstås som en reaksjon på angst for frihet og for meningsløshet og hvilke implikasjoner en slik tilnærming vil kunne ha for det psykoterapeutiske behandlingstilbudet. Oppgaven er en eksplorerende litteraturstudie med utgangspunkt i teoretisk og empirisk litteratur, både fra psykologi og filosofi. Litteraturen er innhentet gjennom to metoder: 1) Forskningsartikler og psykologisk teori ble innhentet gjennom søk i relevante fagbøker samt i databasene PsycINFO, Web of Science og Google Scholar og 2) relevante primærkilder om eksistensiell filosofi ble identifisert gjennom sekundærlitteratur i form av oppslagsverk og lærebøker om filosofi samt noe søk i de nevnte databasene. Første del av oppgaven gir en overordnet innføring i rusmiddelavhengighet, behandlingstilbudet i dag samt en gjennomgang av forskning på behandlingens effektivitet. Det gjøres i denne sammenhengen rede for evidens om utilstrekkelig effekt av dagens behandlingstilbud. Deretter belyses oppgavens teoretiske rammeverk i form av fenomenologisk metode, eksistensiell filosofi og rusmiddelavhengighet i et eksistensielt perspektiv, med vektlegging av mennesket som fritt og ansvarlig. De to neste delene belyser frihet, ansvar og meningsløshet, sett fra et filosofisk og psykologisk perspektiv, med en gjennomgang av empirisk forskning på fenomenene og deres tilknytning til rusmiddelavhengighet. Begrepene «ond tro» (Sartre, 1966) og «eksistensielt vakuum» (Frankl, 1988) er sentrale i forståelsen av avhengighet som en reaksjon på eksistensiell angst. Gjennomgangen indikerer en signifikant sammenheng mellom rusmiddelavhengighet og 1) svekket opplevelse av frihet og ansvar og 2) lite opplevd mening i livet. Disse funnene indikerer en tendens til redusert anerkjennelse og utøvelse av frihet og ansvar hos personer med rusmiddelavhengighet. Hvorvidt grad av mening i livet er årsak til, eller følge av, rusmiddelavhengighet diskuteres. Neste del av oppgaven tar for seg meningssentrert terapi og eksistensiell-humanistisk terapi, belyser deres potensielle bidrag til arbeid med ansvarserkjennelse og meningsskaping i rusbehandling og redegjør for den tilgjengelige behandlingsforskningen. Til slutt drøftes muligheten for integrasjon av eksistensiell psykoterapi med dagens behandlingstilbud samt utfordringer knyttet til dette. Det konkluderes med at eksistensiell psykoterapi vil kunne være et betydelig tilskudd i dagens rusbehandling, men at mangelen på studier av eksistensiell psykoterapi i bruk med denne klientgruppen begrenser grunnlaget for konklusjonen.