Abstract
Bakgrunn: Angstlidelser hos barn og ungdom er utbredt, og kognitiv atferdsterapi (KAT) er den anbefalte behandlingsmetoden for denne typen lidelser. Likevel er det 40% som ikke opplever bedring etter KAT-behandling. Dette indikerer et behov for å øke kunnskap om hva som kan gjøre behandling av angstlidelser mer virksom. Fellesfaktoren allianse har vist seg å ha sammenheng med utfall i terapi med barn. Færre har derimot forsket på hvordan terapeuter kan bygge allianse med barn, og denne oppgaven tar sikte på å undersøke hvordan en kan oppnå en god allianse med barm i alderen 8-15 år. Oppgaven har som mål å finne ut hvilke antatt alliansebyggende atferder som forekommer mest, om dette varierer ved bruk av ulike aldersversjoner av en behandlingsmanual, samt hvilke atferder som er prediktorer for allianse. Metode: Utvalget er hentet fra The Assessement and Treatment – Anxiety in Children and Adults Study (ATACA). Barn med angstlidelser (N = 91) mottok individualterapi ved Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (gjennomsnittsalder = 11.4 år, SA = 2.1, 49.5% gutter). Adolescent Alliance Building Scale - Revised (AABS-R) ble benyttet for å kode åtti videoer tidlig i disse terapiforløpene. Det ble undersøkt om det var forskjell i bruk av alliansebyggende terapeutatferd basert på om barne- eller ungdomsversjonen av FRIENDS For Life -manualen ble brukt. Allianse ble målt ved barnerapport etter time 3 og 7 med spørreskjemaet Therapeutic Alliance Scale for Children – Revised (TASC-R). For å undersøke hva slags terapeutatferd som hadde en positiv effekt på allianse, ble atferdskategoriene som var signifikant korrelert med allianse brukt som prediktorer i en multippel regresjonsanalyse. I tillegg kontrollerte vi for manualversjon i regresjonsanalysen. Resultat: Det var store forskjeller i hvor mye de ulike atferdskategoriene ble brukt. Flere av atferdskategoriene forekom i signifikant ulik grad basert på om barne- eller ungdomsmanual ble benyttet. Atferdskategoriene “Utforske Erfaring” og “Fremme Samarbeid” var statistisk signifikante prediktorer for allianse. Disse prediktorene var signifikante for begge manualversjoner. Konklusjon: Denne oppgaven gir evidens for at terapeuter som viser interesse for barnets erfaringer, samt benytter samarbeidsfremmende atferd, kan oppnå en bedre allianse.