Serial Experiments. Close-Readings of Edvard Munch’s Det grønne værelset (1907)

Abstract

Edvard Munchs arbeider tolkes ofte med tanke på å finne en statisk og endelig mening. I denne avhandlingen identifiserer jeg de ustabile kvalitetene i hans arbeider, og på den måten åpnes det opp for nye analytiske muligheter. Tittelen på avhandlingen, Serial Experiments, henspiller på nettopp dette ønsket om å belyse disse sentrale aspektene ved gruppen av bilder kjent som Det grønne værelset (1907). Jeg ønsker ikke å finne en endelig betydning av bildene, men snarere utforske hvordan Munch gjentatte ganger eksperimenterer med aspekter rundt fiksjon og virkelighet. I Det grønne værelset avsløres hans serielle eksperimenter i forhold til det narrative, rom og identiteter. Munchs interesse for billedserier sammenfaller med nye forståelser rundt tid og temporalitet, samt ny visuell underholdning i 1890-årene. Jeg argumenterer for at Det grønne værelset er et modernistisk eksperiment der Munch påvirker våre forventninger til helhet og det narrative. Det grønne værelset er en gruppe arbeider som sammen forsterker Munchs eksperimentering, og viser hvor godt han evnet å kontrollere virkemidlene han hadde til rådighet. På denne måten fungerer denne gruppen malerier som en mate å forstå hvordan han bevisst har utviklet sine verk i denne perioden. Forskere har tidligere antatt at figurene in Munchs motiver har likheter med faktiske personer i Munchs liv, og spesielt privatpersonene Edvard Munch og Tulla Larsen. Jeg viser at de fremstilte figurene også er konstruksjoner. Jeg foreslår at Munch anvender seg av avatar-liknende figurer som er i grenselandet mellom ‘Munch’ og ‘ikke-Munch’. Slik sett kan bildene hans sees å være en mellomting mellom selvutlevering og fiksjon. Ved å se figurene som avatarer eller ikoner gjør jeg en kritisk lesning av Munchs tilsynelatende selvbiografiske verk, og løfter frem deres mer innovative aspekter.

Summary Edvard Munch’s works are often read with an eye to discerning a fixed meaning. In this dissertation I identify the unstable qualities in his paintings so as to open new interpretative possibilities. With the title of the dissertation, Serial Experiments, I wish to point to what I see as the central aspect of a group of paintings known as Det grønne værelset (The Green Room, 1907). I am not aiming to identify fixed meanings, but rather to examine how Munch repeatedly experimented with notions of the real and the virtual. Det grønne værelset reveals his serial experiments with narrative, space, and identities. Munch’s interest in seriality coincides with developments in understanding of time and temporality, as well as new visual entertainments of the 1890s. My argument is that Det grønne værelset is a modernist experiment in which Munch manipulates our expectations of coherence and narrative. Det grønne værelset is a body of work that exaggerates Munch’s experimentalism, demonstrates how well he controlled the artistic elements at his disposal, and in this way, operates as a means to consider the deliberative way that he composed his mature work. Scholars have often assumed that the figures in his works with physical similarities to Edvard Munch(-the-person) and Tulla Larsen(-the-person) represented real people. I show that they, too, are Munch’s constructs. I suggest that Munch deployed avatar-like, liminal figures who were both “Munch” and “not Munch,” and locate his works in a fluid state between self-confession and fiction. Through the “avatar” and “icon” lens, I seek to complicate the readings of Munch’s seemingly autobiographical works and to show their more inventive tropes.