Abstract
Avhandlingen analyserer rekkevidden og gyldigheten av ansvarsbegrensninger i et tilfellet der realdebitor er i mislighold av utbedringsplikten. Tradisjonelt har en ansvarsbegrensning som går ut på at realkreditor skal ha utbedring som eneste mangelsbeføyelse, vært tilsidesatt av domstolene der utbedringen ikke fører frem innen rimelig tid. Denne tilsidesettelsen har vært basert på et forutsetningsbasert tolkningssynspunkt som ofte omtales som "Wingull-prinsippet". Avhandlingen fastlegger det nærmere innholdet og rekkevidden av dette "prinsippet" i to utvalgte typetilfeller. "Wingull-prinsippet" analyseres både med utgangspunkt i tolkningslæren og avtaleloven § 36. Et grunnleggende spørsmål er om vedtagelsen av avtaleloven § 36 har medført at de tilfellene hvor man tidligere baserte en tilsidesettelse på tolkning, kan og bør løses gjennom avtaleloven § 36. Avhandlingens emne er avgrenset til kommersielle tilvirkningskontrakter, men emnet har også generell kontraktsrettslig interesse.