Abstract
Plenumsavgjørelsen i Havnearbeiderdommen gjaldt konflikten mellom etableringsfriheten jf. EØS-avtalen artikkel 31 og registrerte havnearbeideres fortrinnsrett til å utføre havnearbeid (godshåndtering) jf. ILO-konvensjon nr. 137. Flertallet i Høyesterett valgte å løfte avveiningen opp på et konstitusjonelt plan – derfor er avgjørelsen prinsipielt viktig. Dommen angår forholdet mellom Grunnloven, menneskerettighetene, EØS-avtalen, andre internasjonale konvensjoner og EUs Charter om fundamentale rettigheter, den understreker respekten for EFTA-domstolen og den bekrefter homogenitetsmålsettingens styrke og gjennomslagskraft. Flertallets abstraksjonsnivå fremstår som en overkonstitusjonalisering av tvisten. Samtidig er det konkrete standpunktet i saken – subsumsjonen – i beste fall underanalysert. Utfallet kan langt på vei fremstå som foreldet etter at EU på tredje forsøk fikk på plass sekundærlovgivning på området – forordningen om havnetjenester vedtatt 15. februar 2017.