Abstract
Det har eksistert en uoffisiell praksis at prester i Den norske kirke har blitt tilkalt når mennesker opplever «uro i hus». I 2013 vedtok Den norske kirke en liturgi for velsignelse av hus og hjem, som kan anvendes ved innflytting eller i hus hvor mennesker opplever uro, utrygghet eller uforklarlige hendelser. Det er den sistnevnte delen denne studien vil fokusere på. En viktig årsak til at Den norske kirke valgte å vedta liturgien, var at det hadde vært en etterspørsel etter noe som prester og kirkelige medarbeidere kunne foreta seg i situasjoner hvor mennesker opplever uro i hus. Folk flest oppfatter Den norske kirke som lite åpen for subjektive erfaringer og mer opptatt av tro og lære. Liturgien for velsignelse av hus og hjem vektlegger imidlertid de berørtes erfaringer. Derfor vil studien undersøke hvordan prester i Den norske kirke tar i bruk og reflekterer rundt liturgien. Den norske kirke fraråder imidlertid prestene fra å diagnostisere hva som forårsaker «uro i hus», og vektlegger at de skal ta de berørtes erfaringer på alvor. Dette åpner for at de berørte kan komme med sine årsaksforklaringer. Hvordan møter prestene de berørtes årsaksforklaringer? Flere av prestene i studien meddeler også at de savner en teologi for liturgien. Noen av de berørtes erfaringer av «uro i hus» kan utfordre tradisjonell lære i Den norske kirke, blant annet forholdet mellom kropp og sjel og hva som skjer etter den verdslige død. Hvordan forholder prester seg til denne problematikken i møte med de berørte? Den norske kirke åpner også for at den enkelte prest eller kirkelige medarbeider kan tilpasse utførelsen av liturgien etter de berørtes behov. Hva slags virkemiddel tar prestene i bruk, og hvordan tilpasser de liturgien? Dette er noen av spørsmålene jeg ønsker å besvare i denne studien. For å besvare dette har jeg utført kvalitative intervju med 14 prester i Den norske kirke rundt omkring i Norge, og studert materialet i lys av teorien om den subjektive vendingen.
In 2013 the Church of Norway adopted a liturgy for the blessing of houses and homes that can be used when moving in a new house or in houses where people have uncanny experiences or unexplainable events. It is the latter part that this study will focus on. This study will examine how priests in the Church of Norway use and their reflections concerning the liturgy. The Church of Norway discourages the priests from diagnosing what causes these unexplainable events, instead emphasizing that they should take the experiences of the affected people seriously. This allows the affected parties to come up with their reasoning. How do the priests meet the reasoning of those affected? Several of the priests in the study also report that they lack a theology. Some of the experiences of "unrest in house" may challenge traditional teachings in the Church of Norway, including the relationship between body and soul and what happens after the mortal death. How do the priests deal with this problem in the face of the affected? The Church of Norway also gives rom for the individual priest or ecclesiastical staff to adapt the execution of the liturgy according to the needs of the affected people. What kind of objects do the priests use and how do they customize the liturgy? These are some of the questions I would like to answer in this study. To answer this, I have conducted a qualitative interview with 14 priests in the Church of Norway, and studied the material in light of the theory of the subjective turn.