Rettslig regulering og pedagogisk skjønn En kvalitativ studie om hvordan skoleledere fortolker, opplever og erfarer Opplæringsloven som styringsverktøy

Abstract

Lovverket og den rettslige reguleringen har de siste tiårene blitt en stadig større del av skoleledernes hverdag (Christensen m.fl., 2009). Målet med denne mastergradsoppgaven er å belyse reguleringen av skolen gjennom å studere Opplæringsloven som styringsverktøy, og temaet er avgrenset til Opplæringslovens §5-1 – rett til spesialundervisning. Vi vet at barns rettigheter på dette feltet ofte ikke blir godt nok ivaretatt (Barneombudet, 2017; Haug, 2015), men vi vet mindre om hvordan skoleledere prøver å ivareta sitt ansvar i denne sammenhengen. Dette ønsker vi å rette søkelyset mot. Gjennom et kvalitativt casestudie har vi fokusert på individers opplevelser og handlinger (Cresswell, 2014). Datainnsamlingen er hentet fra én skoleeierrepresentant og to rektorer fra to ulike kommuner – til sammen seks informanter. Fokuset har vært på informantenes opplevelser av egne prosesser og handlinger. Vi finner at det er forholdsvis store forskjeller mellom skolelederne når det gjelder opplevelsene rundt ansvarliggjøring og lokal autonomi. Det ser ut som om spesialpedagogikkens tiltakskjede fungerer godt som en strukturell ansvarliggjøringsmekanisme, samtidig som kvaliteten på samarbeidet viser betydelig variasjon. Rektorene beskriver ulik grad av delegering innad i egen organisasjon, og de har ulik opplevelse av samarbeidet mellom skolene og psykologisk-pedagogisk tjeneste (PPT). Videre finner vi utfordringer knyttet beskrivelsene av det profesjonelle skjønnet og dermed ulikheter i forhold til anvendelsen av handlingsrommet. På bakgrunn av dette er én av konklusjonene i oppgaven at skolen som organisasjon er løst koblet og asymmetrisk. En konsekvens av dette, og en mulig implikasjon for skoleledelse, kan være at styringsmyndighetene bør legge til rette for en enda strengere regulering. Alternativt kan man være nødt til å akseptere en viss grad av ulik praksis, ettersom skolenes organisering og elevene som berøres av Opplæringslovens §5-1 er såpass mangfoldige. En annen implikasjon kan være at skolelederne har behov for økt juridisk og pedagogisk kompetanse om spesialundervisning. Dette for at Opplæringsloven bedre skal kunne fungere som et reelt styringsverktøy, mer enn et bakgrunnsteppe.