Abstract
TEMA OG PROBLEMSTILLING: Dette er en studie av kunnskapsdeling i en forskningsorganisasjon. Prosjektarbeid blir stadig mer tverrfaglig, det vil si at deltagere i prosjekter samarbeider tett med andre fagområder. Arbeidet i prosjekt innebærer at man har et felles mål som ofte innebærer å finne innovative løsninger (Newell et al, 2009). Når man skal dele praksis og kunnskap mellom spesialiserte grupper vil det kunne oppstå såkalte kunnskapsgrenser (Carlile, 2002, 2004). Derfor er kunnskapsgrenser et aktuelt problemområde i forbindelse med prosjektet. Det er sentralt å finne løsninger for å overkomme kunnskapsgrensene. I tillegg til Carlile (2002, 2004) sin teori om kunnskapsgrenser vil studien støtte seg på Nonaka og Takeuchi (1995) sin modell for hvordan man kan skape kunnskap (”knowledge creation”) i organisasjoner. SEKI-modellen fremhever at kunnskap både kan være taus og eksplisitt. Kunnskapsutvikling skjer i følge modellen når eksisterende kunnskap overføres til annen type kunnskap, eksempelvis når taus kunnskap blir eksplisitt. Det er en forutsetning at det er sosial interaksjon mellom individene for å utvikle ny kunnskap (Nonaka, 1994). Studien fokuserer på i hvilken grad Nonaka og Takeuchi (1995) sin modell kan være relevant for å overkomme eventuelle kunnskapsgrenser i prosjektet. Problemstilling og forskningsspørsmålene er: - Hvordan skapes kunnskap i et tverrfaglig naturvitenskapelig prosjekt? o Finnes det kunnskapsgrenser mellom deltagerne i prosjektet? o Carlile (2004, s. 560) plasserer inspirasjon fra Nonaka m.fl. innen sin beskrivelse av semantiske kunnskapsgrenser. Kan Nonakas perspektiver på kunnskapsdeling være relevant for beskrivelse av syntaktiske og pragmatiske kunnskapsgrenser også? METODE OG DATAINNSAMLING: Studien er en casestudie, som gjør det mulig å få et innblikk i deltagernes erfaringer innen samme prosjekt. Prosjektet som jeg har valgt som min case er i forskningsorganisasjonen SINTEF, med ca. 2 000 ansatte (sintef.no). Det empiriske grunnlaget er basert på sju semistrukturerte intervjuer, hvorav seks av informantene er forskere i prosjektet og en av informantene er ekstern kvalitetssikrer. Intervjuene hadde fokus på kunnskapsgrenser og hvordan deltagerne deler kunnskap i prosjektet. Gjennom analyse av beskrivelser fra informantene, gir det en innsikt i hvordan de selv opplever kunnskapsdelingen. Undersøkelsen er først og fremst forankret i et sosialkonstruktivistisk grunnsyn, som vektlegger at kunnskap blir konstruert av dem som deltar i bestemte sosiale settinger. HOVEDFUNN: I min studie stemte funnene omkring kunnskapsgrenser på mange måter overens med det som står i litteraturen (Carlile, 2002, 2004). Det ser ut til å være både syntaktiske, semantiske og pragmatiske kunnskapsgrenser i prosjektet. Det er språklige forskjeller mellom informantene som kan omtales som syntaktiske kunnskapsgrenser. Likevel oppleves ikke de syntaktiske kunnskapsgrensene som et stort problem for deltagerne, fordi de har innslag av både kjemi og fysikk fra sine studier. Det bidrar til at kunnskapsgrensene ikke er så store. Det virker ikke som det er så utfordrende at kommunikasjonen i prosjektet hovedsakelig foregår på engelsk, siden informantene er vant til dette fra studier og arbeidslivet. Da deltagerne har arbeidet i tverrfaglige prosjekter i flere år kan det være av betydning for at kunnskapsgrensene ikke er så store. Det ser ut til at det finnes semantiske kunnskapsgrenser, det vil si at informantene tolker fenomener forskjellig (Carlile, 2002, 2004). Forskjellene ser hovedsakelig ut til å være mellom kjemikere og fysikere, eller de som arbeider med grunnforskning eller anvendt forskning. Blant annet bruker deltagerne tid på å forklare hverandre hva de trenger eller hva de kan bidra med for å overkomme de semantiske kunnskapsgrensene. Det ser også ut til at det kan være pragmatiske kunnskapsgrenser, der novelty skaper ulike interesser (Carlile, 2002, 2004). De forskjellige deltagerne virker å ha ulike perspektiver på hva som er sentralt å prioritere i prosjektet. Kjemikerne synes kanskje at sitt område er sentralt, og likedan med fysikerne. Dette kan hindre deltagerne i dele og vurdere hverandres kunnskap. Det kan likevel stilles spørsmål ved om det er nok hold i at det finnes pragmatiske kunnskapsgrenser i prosjektet. For noen er prosjektet kanskje bare en av mange de deltar i for øyeblikket, mens for andre kan dette ha et stort potensiale. Carlile (2004, s. 560) foreslår at en løsning for å overkomme den semantiske kunnskapsgrensen er å gjøre taus kunnskap eksplisitt. Studien fant også at Nonakas perspektiver på kunnskapsdeling på mange måter kan være relevante for analyse av syntaktiske og pragmatiske kunnskapsgrenser (Nonaka, 1994). Sosialisering, der individer er i samme miljø, ser ut til å være sentralt for å overkomme kunnskapsgrensene i prosjektet. Hovedarenaene for deling av taus kunnskap ser ut til å være på laben og på de fysiske møtene. Eksternalisering, der taus kunnskap blir gjort eksplisitt, ser også ut til å være relevant (Nonaka, 1994). Det ser ut til at deltagerne har en lav terskel for å spørre om de lurer på noe og tålmodighet til å svare som kan bidra til å overkomme syntaktiske kunnskapsgrenser. Det å gjøre taus kunnskap eksplisitt kan se ut til å være nyttig når man skal forhandle om hvilke prioriteringer som skal gjøres i prosjektet. Derfor kan eksternalisering være nyttig for å overkomme pragmatiske kunnskapsgrenser. I tillegg bruker deltagerne ulike teknikker for å uttrykke idéer. Det er vanskelig å si om kunnskapen er taus eller bare implisitt (Tsoukas, 2003). Det ser ut til at de legger til rette for å gjøre kunnskap eksplisitt som ellers ikke ville blitt artikulert. Ved å lage presentasjoner som er visuelle og enkle å forstå for de andre deltagerne, kan kombinering være nyttig for å overkomme syntaktiske kunnskapsgrenser (Nonaka, 1994). I tillegg ser det ut til at diskusjoner på mail kan bidra til å få fram alles perspektiv og dermed overkomme semantiske kunnskapsgrenser. Kombinering kan også bidra til å at de ulike interesser blant deltagerne gjennom kommunikasjon på mail og Skype-møter. Derfor kan kombinering bidra til å overkomme de pragmatiske kunnskapsgrensene. Jeg har gjennom studien vist at det er relevant å trekke inn Nonakas perspektiv i forbindelse med beskrivelse av særlig syntaktiske grenser, men også til dels beskrivelse av pragmatiske grenser.