Segmentering og segregering: Kafalasystemets effekt på arbeidsmarked og samfunn i GCC-landene

Abstract

Monarkiene på Den arabiske halvøy (Bahrain, Forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi Arabia) har i løpet av de siste førti årene opplevd stor innvandring av utenlandske arbeidere. Det har vært en ønsket utvikling siden landenes lave innbyggertall ikke har vært i stand til dekke behovet for arbeidskraft. Golfstatenes rikdom har gjort at de innfødte nærmest har vært garantert en behagelig og godt lønnet stilling i offentlig sektor. Privat sektor har ikke vært et alternativ for dem og er derfor totalt dominert av utlendinger. Det har ført til et delt arbeidsmarked med de innfødte i offentlig sektor på den ene siden og arbeidsinnvandrere i privat sektor på den andre. Behovet for arbeidere har vært så stort at antallet arbeidsinnvandrere for lengst har oversteget tallet på innfødte i flere av landene. Den store innvandringen har fått myndigheter og innfødte til å føle seg invadert og noen land har iverksatt en politikk for å holde utlendinger og innfødte adskilt. Denne segregeringspolitikken er også ment å beskytte de innfødtes kultur og moral. Landene innførte etter hvert en politikk og et middel for å regulere arbeidsinnvandringen. Politikken går ut på å betrakte innvandrere som midlertidig arbeidskraft med tidsbestemte kontrakter, uten muligheter for permanent opphold. Middelet er et system – kafala – som binder en arbeidsinnvandrer til en bestemt arbeidsgiver så lenge kontrakten gjelder. Kafalasystemet har vært et effektivt middel for å regulere strømmen av utenlandsk arbeidskraft til og fra Golfen, men har blitt kritisert for å legitimere arbeid under slavelignende forhold. Golfstatene har derfor bestrebet seg på å reformere systemet og gjøre det mindre utsatt for kritikk.