Abstract
Problemstillingen i avhandlingen er om Den europeiske menneskerettsdomstol over tid har endret bruken av den såkalte skjønnsmarginen i retning av en mer prosessuell kontroll. Tesen er at Domstolen i nyere tid hyppigere prøver og vektlegger hvordan nasjonale myndigheter har håndtert det påståtte konvensjonsbruddet gjennom bruk av skjønnsmarginen, og at den er mer tilbakeholden enn før med å prøve eller overprøve om nasjonale myndigheters vurdering, konklusjon, standpunkt eller tiltak er i samsvar med de materielle krav EMK stiller. Problemstillingen er aktuell av ulike årsaker. De siste årene har det vært hevdet i juridisk litteratur og i norske forarbeider at EMDs bruk av skjønnsmarginen har endret seg i retning av en mer prosessorientert kontroll. Det virker også å være en vedtatt sannhet at EMD vektlegger subsidiaritetsprinsippet i større utstrekning nå sammenliknet med tidligere. Situasjonen utlegges som en motsats til tidligere, da EMD ble beskyldt for å tolke konvensjonen både for dynamisk og detaljert. Det er derfor interessant å se på om situasjonen faktisk har forandret seg. Videre har og er sakstilfanget til Domstolen betydelig. I lys av reformene som er iverksatt i nyere tid, er det nærliggende å tenke at forholdene fordrere en nye og mer tilbakelent bruk av skjønnsmarginen, for å sikre et bærekraftig system. Et utvalg storkammerdommer er gjennomgått for å avdekke om tesen empirisk sett er holdbar, eller om den må nyanseres. Basert på de funn som er avdekket, kan det ikke på generelt grunnlag hevdes at EMD har endret bruken av skjønnsmarginen i en mer prosessuell retning. Svaret er betinget av mer konkrete forhold ved hver enkelt sak.